Miljøet VS. U-hjelp

Jeg satt nylig på nettet for å se litt på julegaver. I år ønsker jeg meg nesten ingen ting, så derfor tenkte jeg at jeg likeså godt kunne sette opp et par symbolske gaver, som det så fint kalles, på ønskelista mi. Symbolske gaver eller gaver som betyr noe, sånn som håndlagde lys eller engler fra Afrika som er med på å gi fattige en inntekt. Samtidig så jeg på symbolske gaver fra organisasjoner som kjemper for miljøet, sånn som å kjøpe en kvadratmeter av regnskogen. Det var da det slo meg.

Å kjøpe en kaffekopp som er håndlaget i Nigeria er jo ikke miljøvennlig i det hele tatt! Snarere tvert i mot. Nå som det er inn å være miljøvennlig er det samtidig inn å kjøpe for eksempel kortreist mat, da man sparer miljøet for transportutslipp. Hvis jeg da skal kjøpe en håndlagd kopp som sendes fra Afrika er det jo ikke særlig miljøvennlig. For miljøets skyld hadde det vert mye bedre om jeg bare hadde gått og kjøpt en på Hadeland glassverk.

La oss tenke i et litt større perspektiv og ser bort fra julehandelen. Norge og resten av den vestlige verden blir ofte kritisert for å ha høye tollbarrierer, som gjør det vanskelig for utenlandske produsenter å selge sine produkter i Norge. Dette gjør vi for å beskytte vårt eget jordbruk. Mange hevder at løsningen på fattigdomsproblemene i såkalte u-land, er å slutte å stenge disse landene ut av markedene våre, sånn at de kan komme seg ut av fattigdommen og opparbeide seg en robust økonomi. Når det da plutselig blir ”riktig” å skulle kjøpe kortreist, lokal mat, vil ikke situasjonen for disse landene da bli enda verre? Da er det ikke lenger bare tollen som stenger dem ute, men også miljøbevisste nordmenn.

Så hva skal man da velge? Sine medmennesker eller moder jord?
Noen vil kanskje si at vi selvfølgelig må velge jorda! Så får heller de fattige landene ”ta en for laget”. Men blir ikke det for lett for oss å si? Det er jo tross alt ikke oss det går utover.

Hva tror du? Er det virkelig en konflikt mellop miljøansvar og u-hjelp? Og i så fall, hva skal man prioritere?

Redd for å være alene?

Nå var det virkelig lenge siden jeg hadde vert helt alene. Jeg hadde nesten glemt hvor behagelig det kan være. Egentlig har jeg alltid vert litt glad i å være alene. Det er litt rart å tenke på at jeg som liten av og til pleide å late som jeg var syk, bare så jeg kunne få vert helt alene i et par timer. Mens nå, når jeg er 21 år, voksen og kan bestemme selv, er jeg aldri alene. Ikke ordentlig vertfall. Er jeg alene nå for tiden leser jeg avisen eller er pålogga på MSN og sitter på facebook. Prøver å holde meg oppdatert på omverdenen, søker kontakt med resten av verden. Skulle nesten tro att jeg til slutt hadde blitt avhengig av alle andre. At jeg har blitt desperat etter alltid å ha noe å gjøre. ”Ingen skal tro at jeg sitter her alene uten å ha noen å gjøre!”

Men er det så ille egentlig? Er det ikke det alle klager over for tiden? At det alltid er noe som må gjøres og at det skjer noe hele tiden? 30-åringer får hjerteinfarkt. 18-åringer sliter med stressnakke. Allikevel er det ingen som vil være alene og bare ikke gjøre noe som helst. Jeg har jo alltid vert lat, så jeg kan vel kanskje ikke utale meg objektivt, men er det virkelig så ille å svare: ”Ingenting”. Når folk spør hva du har gjort i dag?

Folk tar seg jo aldri pause lengre. Pauser hvor du virkelig tar pause fra alt og ikke gjør noe annet enn å tenke og kjenne etter hvordan man virkelig har det. Før satt de på utedassen og plystra en liten trall eller filosoferte over livets mange undre. I dag sitter vi på innedoen vår og plystring er plutselig ikke bra nok lengre. Nå leser vi avisen, løser kryssord eller sudoku, leser do-bøker eller skriver i dem. I gamle dager dro man på skitur eller joggetur og gjorde ikke noe mer enn det. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så noen på joggetur uten en plugg i øret.

Er vi redd for å være helt alene med oss selv?

F*** my life!

For de av dere som ikke har oppdaget denne herligheten innen ond humor enda, la meg introdusere denne perlen av en nettside: FML!

FML står for fuck my life og er en side der folk kan skrive inn korte historier fra sin hverdag, som alle bunner ut i FUCK MY LIFE! Finnes det noe morsommere enn å vrenge seg i latter på andres bekostning!? Ikke i min verden vertfall. I tillegg kan man gjøre opplevelsen komplett med å stemme historiene opp eller ned ved å enten trykke "Ja, livet ditt suger" eller "det fortjente du!" Hvordan kan man ikke elske denne siden!?

Er du ikke overbevist enda, så ta en titt på noen av mine personlige favoritter fra FML:

"Today, my good buddy of about two years set me up on a blind date. I got to the meeting point and realized that my date was a guy. My "buddy" honestly thought I was gay. FML"

"Today, I went to my first strip club for my friends birthday. I also found out what my girlfriend does for a living. FML"

"Today, I decided to propose to my girlfriend on the Charles Bridge in Prague. A little boy thought it would be fun to chase a flock of pigeons towards me. I freaked out and dropped the 2 carat diamond ring. Into the river. FML"

"Today, I was at the park when I saw a homeless man sleeping on a bench. I thought it would be funny to throw a small rock at him. He thought it would be funny to pull out his knife and chase me for six blocks. FML"

"Today, I was reported to my principal because someone caught me shooting up at the cafeteria lunch table and as a result I have been suspended from school. I am a diabetic, I was giving myself insulin before I ate crappy school food. FML"

Røyk hatere

Dette er et kamprop for røykernes rettigheter.

Ja, du leste riktig! Røyking er faktisk lovlig i dette landet og derfor burde vi bli sluppet å bli behandlet som skitne skumle kriminelle folk flest helst vil ha fjernet fra sitt åsyn.

De fleste røykere har akseptert, lært seg å leve med eller til og med blitt glad i røykeloven. Jeg syns fortsatt den er et utyske, som ikke har noe å gjøre blant de ellers så fornuftige norske lovene. Hvorfor skulle Norge absolutt prøve seg på å være et framgangsland og komme med en ev de kjipeste røykelovene i Europa?

Hva er for eksempel en brun bluesbule uten tjukk sigarettrøyk hengende i taket? Dessuten har de luktene som tidligere var kamuflerte av røyken kommet sterkt tilbake. Her snakker vi muggent ølsøl fra gulvet, kveldens ferske spy eller rett å slett svettelukt fra den massive klumpen av danseglade folk på dansegulvet. Men dette innlegget handler selvfølgelig ikke bare om røykediskrimineringen vi opplever i det daglige liv.

Det er nemlig en annen stor aktør som har satt sinnet mitt i kok. Nemlig satan sjøl Tusenfryd! De har rett å slett valgt å la diskrimineringen gå til et nivå lignende apartheid, ved å enkelt og greit forvise røykerne som en helhet fra parken. Kan dette virkelig være lov!?

Se for deg den stakkars slite familiefaren som endelig har oppfylt løftet sitt om å ta med skrikerungene på Møkkafryd. Sliten etter en lang og hard arbeidsuke et det ikke akkurat dette han har mest lyst til å benytte denne lørdags formiddagen til. Vel framme er ungene i 100, skriker og løper rundt som gale. ”Pappa! Kan ikke vi gå dit!? Og dit! Og dit!” Så pappa blir småløpende dratt med på kryss og tvers i parken. Når endelig ungene har kommet seg trygt på karusellen tenker far: ”Endelig! Nå, nå! Skal jeg endelig få mine 5 minutter med avslapning.

Men så straks han får fyrt opp røyken, kommer en sint Tusenfryd ansatt bort med pekefingeren og forteller han at DET kan han bare glemme. Sånt slags vil de ha seg frabedt på Møkkafryd. Så stakkars far blir stående der skuffet og uten noen mulighet til å ta seg en avslappende røyk.

Er det ett sånt land vi vil bo i?

Jeg skal bli verdensborger!

Snart skal jeg på utveksling, nærmere bestemt til Nederland.

Jada, gode gamle Holland med sykler, tulipaner, kanaler, vindmøller, tresko og det som er.

Da ligger verden for mine føtter og jeg skal ut i den store vide verden på egenhånd. Jeg skal bli en ekte verdensborger av første klasse. Jeg skal forlate venner og familie og legge ut på mitt egne lille eventyr. Et eventyr der det er jeg som er askeladden. Forhåpentligvis vil jeg vinne, om ikke prinsessa, så i vertfall halve kongeriket. Der ute i det store utland venter et ny leilighet, nye opplevelser, nye inntrykk og ikke minst nye venner.

Kanskje er dette reisen som kommer til å forandre resten av livet mitt. Jeg tviler egentlig ikke et sekund på at det er nettopp det som kommer til å skje. Jeg kan virkelig ikke fatte å begripe hvorfor noen skulle velge å bli igjen her i Norge når vi er så heldige å ha muligheten til å dra ut. Jeg er overbevist om at de går glipp av noe av det beste som kunne hendt dem.

Det er ikke nødvendigvis det at skolen er så fantastisk mye bedre enn den norske, det er ikke det du lærer skolemessig som er viktigst. Det er det du lærer om deg selv og om andre mennesker som er viktig. Enten du skal til USA, Afrika, Asia eller Europa, så skal du ut i verden. Langt unna venner og familie, i et fremmed land, med et annet språk og en annen kultur. I en sånn situasjon er du nødt til å utfordre dine egne grenser, noe jeg tror vi alle har godt av å gjøre en gang i blant. Det kan kanskje virke skummelt, men det er når vi utfordrer oss selv at vi virkelig vokser.

Det første møtet med mitt nye midlertidige hjemland blir nok det skumleste, men garantert også det mest spennende. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg som en unge. Det kommer til å bli så bra!

*****************************************

Er det noen av dere lesere som har vert på utveksling? Har dere noen erfaringer å dele?

Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!

Jeg har bestemt meg for å vie et helt blogginnlegg til dette fantastiske sitatet hentet fra Charlie og sjokoladefabrikken:

But Charlie, don’t forget what happened to the boy who suddenly got all he ever wanted..

….he lived happily ever after.


Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!

Ser du opp til Kongen?

Om man spør folk om hvem de ser opp til, er det overraskende få, om noen i det hele tatt som nevner Kongen. Hvorfor er det sånn? Skal ikke statsoverhode være et overordnet forbilde for hele nasjonen? En person som alle kan samles om og se opp til? Slik som vi har sett tendenser til med Obama i USA.

Men statsoverhode mister kanskje sin funksjon i tider der alt er bra? USA befinner seg jo midt i en ganske alvorlig krise for tiden. Er det bare i krisetider det er viktig med felles nasjonale forbilder?

Enkelte av de politiske partiene ønsker å avskaffe monarkiet, som betyr, for å si det enkelt, at de vil gi kongen sparken. Jeg syns det hadde vert helt forferdelig dersom de skulle få gjenomslag for dette. Ja, kongen gjør kanskje ikke så mye, han reiser litt rundt, håndhilser og klipper snorer. Egentlig ser vi vell ikke så mye til han, annet enn på 17. mai og på nyttårsaften. Men allikevel syns jeg han er viktig, som et symbol. Hvem vet fra framtiden vil bringe, kanskje vil kongen en dag bli viktig igjen, når tredje verdenskrig bryter ut, hvem skal vi da snu oss til? En president som kanskje bare halvparten av befolkningen støtter?

Det er ikke mange land i verden som fortsatt har et kongehus, noe jeg syns er med på å gjøre det ekstra kult at vi faktisk har ett. Konger og kongefamilier har en lang tradisjon i Europa, og det historiske suset det har er med på å knytte Norge sterkere til sin historie. Konge-tradisjonen tar oss faktisk helt tilbake til Harald Hårfagre og 800-tallet. Jeg er kanskje litt for glad i tradisjoner, men å ha en konge syns jeg absolutt er en fin tradisjon vi burde ta vare på også framtiden. Uansett hvor mye innavl det måtte bli etterhvert.

Dessuten, hva skulle Se & Hør hatt å skrive om dersom det ikke lenger fantes noe kongehus?

Her er min inspirasjon!

Opplever du noen gang å bli innspiret av kun et bilde?
Jeg vet det er et stort problem innen blogg-verden. Null inspirasjon. Greit, alle kan ha sine opp og nedturer, men hvis det er et gjennomgående problem, syns jeg du burde gi faen. Hvis du ikke har noe å si, så ikke si det!

Jeg fikk ideen av min kjære lillesøster om å lage en egen inspirasjonsmappe med bilder på pc’en min. Dette bilde er ett av dem som jeg måtte lagre. Jeg måtte bare ha det. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe basert på det, kun fordi jeg syns det er så genialt. Så til hvem enn der ute som har tatt det; takk!

Hvis ikke dette bildet får deg lyst til å skrive noe så er det ingenting som får det. (Send meg gjerne en link, hvis du skriver noe om det, da blir jeg stolt :) Får du ikke lyst til å bli med den gale mannen inn i framtiden? Kjenner du deg ikke litt igjen i han? Vi aner ikke hvilke spenstig saker vi har i vendte. Er de ikke spennende? Jeg elsker at vi ikke vet!

Tøffen på fylla

Hva er det med fylla? Hva er det som gjør at folk plutselig er så mye mer åpne og villige til å snakke med nye folk? Dette gjelder vel spesielt for nordmenn som til vanlig er veldig inneslutta. Det ligger ikke i vår natur og snakke med fremmede på bussen. Da virker man bare som en desperat loner. Men på fylla, da er plutselig alt greit, da kan man skravle med hvem som helst uten problemer, med mindre du legger merke til de litt mer edru vennene dine som ser flaut bort på deg og later som de ikke kjenner deg.

Hva er det med fylla som plutselig får deg til å snakke med naboen din for første gang? Eller som får deg til å endelig tørre å sjekke opp hun søte jenta i klassen? Ligger det i at man drikker seg til mot? Eller er det at man senker barrierene når man er på fylla? Driter du deg ut kan man alltids skylle på at man var full, dersom man skulle møte personen igjen. Da har du en unnskyldning liksom. Men er virkelig nordmenn så innadvendte at man trenger en unnskyldning for å snakke med naboen? Eller sidemannen på bussen?

Jeg ser på meg selv som en ganske utadvent person som liker å bli kjent med nye mennesker og som ikke er redd for å snakke med fremmede. Men jeg er ikke typen som begynner å snakke med han ved siden av meg på bussen for det. På fylla derimot kunne jeg lett ha funnet på å gjøre nettopp det. Så med andre ord jeg er sånn selv. Men hvorfor det? Hvorfor på fylla og ikke ellers? Er det fordi man ikke bryr seg når man er på fylla? Fordi man er full, så driter man i om det ikke er vanlig å snakke med sidemannen? For enten vi liker det eller ei, så er det faktisk en godt innarbeidet norm som sier at man ikke skal sette seg ved siden av noen på bussen eller toget hvis det er ledig et annet sted. De fleste følger jo den til vanlig.

Hva tror dere? Er det fordi vi bryr oss mindre når vi er på fylla eller er det fordi vi drikker oss til mot?

Jeg driter i hvem du skal stemme på, så lenge du gjør det!

Nå er det valg. Hvis du ikke fått med deg det enda, må du ha klart å snike deg unna til en hemmelig destinasjon ett sted på nordpolen uten tilgang til internett, aviser eller tv. Valget er overalt og det skrives side opp og siden ned om hvem som sa hva, hvem som mener det, og ikke minst hvilket parti DU burde stemme på. Det skal jeg holde meg unna, det er forvirrende nok som det er. Det jeg vil skrive om er spenninga rundt det hele.

Jeg er 88’modell og derfor førstegangsvelger. Det syns jeg er kjempe spennende. Jeg gleder meg til å stemme på valgdagen! For i motsetning til de fleste av mine medstudenter så har jeg ikke forhåndstemt. Jeg syns det å skulle stemme for første gang er ganske høytidelig, nesten litt sånn at det burde feires med en høytidlig seremoni. Så da må man jo i det minste stemme på selve valgdagen. Det blir litt som å feire bursdagen sin helgen før man faktisk har bursdag, det blir liksom ikke det samme.

Valgdagen blir stor. For når jeg er i stemmelokalet, for aller første gang og skal ta et viktig prinsipielt og selvstendig valg. Da, er jeg voksen. Glem konfirmasjon og annet tull, det er i valglokalet du virkelig blir voksen! For da skal du på egenhånd tenke selv og stå for det du mener. Du må ta et valg og det valget må du ta helt selv. Jeg kommer til å gå ut av valglokalet med hode høyt hevet og en voksende stolthet i magen.

Jeg har egentlig aldri hatt noe særlig peiling på politikk før. Jeg har alltid tenkt at det ikke var noen partier der ute som passet for meg. Ingen jeg kunne si at jeg var helt enig med. Men når sant skal sies så har jeg heller aldri giddet å sette meg ordentlig inn i politikken. Det har virket som et skikkelig ork, tidkrevende, vanskelig og kjedelig. Å jeg skal innrømme at jeg brukte litt tid på det, når jeg først fikk satt i gang. Men så plutselig viste det seg at det var et parti som passet for meg likevel! Det var virkelig verdt strevet.

Greit, så er jeg ikke enig i absolutt alt, men man må jo velge sine kamper, så la gå. Men for en følelse det var, å virkelig finne ut at jo, det er faktisk et parti som jeg virkelig kan si at jeg er enig i! Jeg har noen å stemme på!

Så nå som jeg endelig har funnet ut av det, skal jeg stolt legge min stemme i valgurnen på mandag. Jeg gleder meg!

Godt valg folkens!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/16b8142ff681a78de679aefdc96d62ec01358b12

Hva er drømmer?

Regndråpe ble den heldige vinneren av Du bestemmer! Der jeg oppfordret mine herlige lesere til å komme med et ønske-tema jeg skulle skrive om. Regndråpe ville at jeg skulle skrive om drømmer, så gratulerer! Her kommer det, håper du blir fornøyd. Hva er drømmer?

Er det fantasien vår som utnytter sitt frie spillerom? Er det vår måte å fordøye alt vi har opplevd i løpet av en dag? Eller er det underbevisstheten vår som endelig våkner til livet?
Man har enda kommet fram til et fasitsvar på dette. Men det kryr jo av drømmetydere og bøker om emnet, så det må jo være noe i det. Eller?

Jeg elsker å drømme, når jeg var yngre likte jeg til og med å ha mareritt. Når jeg drømmer er det som å være med i en film der jeg har hovedrollen, og siden jeg liker skrekkfilmer også, var mareritt selvfølgelig også en hit! Men for å være ærlig tror jeg vi alle opplever drømmer forskjellige. Noen drømmer mer ”abstrakt” om man kan si det sånn. For de går det mer i følelser, farger og skygger, mens andre har det som meg hvor det er ganske realistisk og man drømmer gjerne om folk man kjenner, eller om noe man så eller hørte rett før man la seg. Vi mennesker er forskjellig, det samme er drømmene våre, hvordan kan noen da kalle seg drømmetydere? Og påstå at om du drømte om en klokke så betyr det at du er stressa eller at du snart skal få barn. Hvordan kan de påstå at de samme tolkningene kan gjelde alle? Det er jo helt ulogisk!

Jeg opplever ofte at dersom det har skjedd mye en periode, sånn som når man er på ferie, eller de første dagene tilbake på skolen, at jeg drømmer ekstra mye. Si at det for eksempel har vert en langhelg med tettpakket program, så full av inntrykk at du ikke har rukket å fordøye alt underveis. Da kan jeg drømme om stedene jeg var, tingene jeg gjorde eller folkene jeg var sammen med lenge etterpå.

Derfor tror jeg drømmene er hjernens måte å fordøye alle inntrykkene på, uten at det som skjer i drømmen nødvendigvis kan tolkes til å bety noe spesielt. Jeg ser på det heller som hjernens måte å spole tilbake videokassetten, slik at den er klar til å ta opp noe nytt dagen etterpå. For husk at vi drømmer hver eneste natt, forskjellen ligger i om vi husker dem sagen etterpå eller ikke. Jeg tror faktisk ikke drømmer er noe mer spennende og mystisk enn det. Men det er jo uansett utrolig gøy og ha dem allikevel.

Men bloggen var ikke død!

Heisann godtfolk!
Tenkte jeg bare skulle opplyse mine kjære lesere om at bloggen min ikke er død, så det er ingen grunn til panikk. Men nå har det seg sånn at jeg har flytta tilbake til Lillehammer, der fadderuka braker løs for fullt allerede på tirsdag. Så her er det ikke tid for blogging, for nå skal det snøvles, trynes og drikkes mer en du noen gang kan forestille seg.

Så her er det bare å være tolmodig, men ikke gi opp, plutselig er jeg tilbake igjen!

Kos dere så lenge!

Forfatter - bohemene

Dette rotløse folkeslaget, med den enorme fantasien har alltid fasinert meg. De lever det som for meg virker som drømmelivet. Uten forpliktelser og de lever av det de elsker å gjøre, ofte omgitt av andre kunstneriske sjeler. De har alltid hatt en tendens til å søke seg sammen, til bestemte steder. Steder som blir som en maurtue myldrende av kreativitet. Som da bohemene holdt til distriktet rundt Moulin Rouge i Paris. De samles for det sosiale samværet, tilhørligheten med likesinnede og for å hente inspirasjon fra hverandre. Inspirasjonen man kan få fra andre er virkelig undervurdert, er du sammen med masse kreative folk så blir du automatisk mer kreativ selv.

Jeg tror jeg alltid har hatt en liten bohem inni meg. En som lengter etter friheten og kunstnerlivet, men det er noe som stopper meg. Nemlig det faktum at alt har sin pris, og bohemenes frihet må betales for. De har sjeldent godt med penger og kun de aller færreste av dem vil noen gang få lønn for alt strevet.

Allikevel virker det forlokkende å leve livet som en ung og lovende skribent i et miljø fylt av andre kunstneriske sjeler. Det finnes fortsatt mange slike kunstneriske vannhull rundt omkring i verden. Men dessverre er redd jeg er for fornuftig av meg. For selv om jeg glorifiserer forfatter/ bohem- tilværelsen, akkurat slik folk gjør med pirater, så ser jeg sannheten også. For med et par fornuftig øyne ser man at bohemene egentlig er en gjeng skitne, alkoholdunstene bomser, uten fast jobb eller inntekt. Folk som lever på skyggesiden av samfunnet.

Jeg får nok satse på den litt mer stuerene formen for skribenter. (For de er ganske kule de også.) De som sitter på kafé gjerne på et stambord, med penn og papir, mens de sitter og ser på menneskene som går forbi. Noterer og observerer. Tenker og formulerer. De er kule der de sitter, alene i dype tanker, mens de andre gjestene rundt dem diskuterer været og Hotell Cæsar. En dag er det min tur til å sette meg ned alene på et bord ved vinduet. Med en caffe latte, penn og en sliten notatbok, full av spennende tekster og forhåpentligvis de aller første notatene til neste års store boksuksess.

Det er jo lov å håpe :)

Du bestemmer!

Jeg har tidligere skrevet et innlegg etter ønske fra en av mine herlige faste lesere. (Innlegget kan du lese her.) Jeg syns det var en morsom ufordring og resultatet ble veldig bra, så hvorfor ikke gjenta suksessen?

Dette er altså en oppfordring til alle mine herlige lesere om å komme med forslag til noe dere har lyst til at jeg skal skrive om. Hva som helst, kun fantasien setter grenser. Det er best hvis du ikke er for konkret i forslagene. Skriv heller "frokost", enn "hva spiste du til frokost i dag?" Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Så sett i gang! Legg igjen en kommentar og kom med forslag, fast leser eller ei. Du bestemmer!

Verden og deg selv

Hvis du reduserer menneskeheten til et småsted med 100 innbyggere og tar hensyn til proporsjonene, når det gjelder alle mennesker og folkeslag på jorden, så ville dette stedet vert satt sammen slik:

57 Asiater
21 Europeere
14 Amerikanere
8 Afrikanere

52 ville vært kvinner
48 ville vært menn

70 ikke-hvite
30 hvite

70 ikke-kristne
30 kristne

6 personer ville eie 59% av alle verdens rikdommer, og alle 6 ville komme fra USA.

80 av de 100 innbyggerne ville ikke ha et tilstrekkelig sted å bo.
70 ville være analfabeter
50 ville være underernært

1 ville dø
2 ville bli født

1 ville ha eid en PC
1 ville hatt akademisk utdannelse

Hvis du våknet opp i dag og ikke var syk, er du heldigere en 1 million mennesker, som ikke vil overleve den neste uka.

Hvis du aldri har opplevd krigskamper, aldri ensomheten i fangeskap eller smerten til de som blir torturert eller sulter - er du heldigere enn 500 millioner mennesker her i verden.

Hvis du kan gå i kirken uten å være redd for å bli truet, arrestert eller drept – er du heldigere enn 3 milliarder mennesker.

Hvis du har mat i kjøleskapet ditt, klær på kroppen, tak over hode og en seng å sove i – da er du rikere enn 75% av verdens befolkning.

Hvis du har en konto i banken, litt penger i lommeboka eller i en sparebøsse – da tilhører du en velhavende gruppe på 8% av verdensbefolkningen!

Vi er ganske bortskjemte er vi ikke?

********************************************
Dette er et litt forsinket innlegg til ære for den internasjonale dagen for verdensbefolkningen som var 11. Juli.

(PS. Dette er ikke noe jeg skal ta æren for å ha skrevet selv, men jeg syns det er en veldig fin påminnelse om hvor heldige vi er, så jeg hadde lyst til å dele den med dere.)

Hva er skjønnhet?

Er det store pupper, lange mørke øyevipper og fyldige lepper? Eller handler det om utstråling, indre skjønnhet og sjarm?

Skjønnhetsidealet endrer seg fra kultur til kultur og over tid. Når vi snakker om ulike skjønnhetsidealer i ulike kulturer er det sikkert mange som ser for seg de ekstreme ytterpunktene, som halsringene i Burma eller fotbinding i Kina. Men skjønnhetsidealet har endret seg ganske kraftig også i vår del av verden. I gamle dager ble det nemlig ansett som attraktivt å være bleikfeit. Det viste rikdom. Var du feit betydde det at du hadde råd til å spise deg god og mett, var du bleik, betydde det at du kunne sitte i skyggen hele dagen uten å måtte jobbe og slite ute i sola hele dagen.

I dag er det motsatt, nå handler det om å være brun og tynn. Men blir dette sett på som attraktivt av de samme grunnene som før? At det viser rikdom? Alle de rike og vellykkede er jo tynne og mahogny brune for tiden. At du er brun kan bety at du er rik, for da har du råd til å dra et par turer i året til Maldivene for å holde brunfargen ved like. At du er tynn, og nå også sunn, viser at du har energi og råd til å lage god og sunn mat, gjerne av økologiske råvarer.

Undersøkelser viser at de med høyere utdannelse, og da gjerne også mer penger, spiser sunnere. Dessuten så trener de mer. Hvorfor er det sånn? Er det fordi den lange utdannelsen har lært dem mer, slik at de rett å slett vet bedre? Er kosthold en del av timeplanen på for eksempel ingeniørstudiet?

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Men si at du jobber i en butikk der du må stå hele dagen, da blir du jo selvfølgelig dritsliten og har ikke lyst til annet enn å sette deg på sofaen og bare slappe av resten av dagen. Da er det mye enklere å bare slenge en Grandis inn i ovnen enn å sette i gang en omfattende ”lage-maten-fra-bunnen”- prosess. På toppen av det hele skal du helst ha overskudd til å trene etterpå også!? Er det kanskje vanskeligere for arbeiderklassen å være sunne?

Så tilbake til spørsmålet, er det en sammenheng mellom rikdom og skjønnet selv i dag? Å hva blir det nye, nå som sunnhet og brunfarge etter hvert blir allemannseie? Eller er vi på vei i den andre retningen med en befolkning som blir stadig feitere? Hvordan ser framtidens skjønnhetsideal ut?

Soving - en hobby?

Hvorfor er ikke soving en ”godkjent” hobby? Hadde nylig en diskusjon med noen venner om hobbyer: Jeg sa det som det er, nemlig at soving er en av mine største hobbyer. Men så sjokkerende som det enn kan virke, fikk jeg høre at neida, soving er ikke en ordentlig hobby.

Så soving er altså ingen ”godkjent” hobby? Er disse meningene virkelige representative for opinionen? (Wow, store ord der ja, takk gud for stavekontroll!) Hva skal til for at noe kan regnes som en hobby? Jeg tilbringer store deler av dagen sovende i senga. Sover minst 2 timer middagskvil hver eneste dag. Hadde jeg brukt de to timene på å spille gitar hadde vel det kunnet regnes som en hobby. Hadde det ikke? Så hvorfor er ikke soving godkjent da? Greit, det er et godt argument at søvn er et behov alle har, men vil ikke all søvn utover det vanlige behovet da kunne regnes som en hobby? Altså jeg MÅ ikke sove middagskvil hver dag, men jeg gjør det fordi jeg liker det.

Er en hobby alt det du gjør som du ikke må? Du må vaske huset og du må jobbe, så det er ikke hobbyer, men ting du gjør fordi du har lyst, det er en hobby. Er ikke det en god definisjon? Du må lage mat hver dag, fordi du må spise, men du må ikke lage en tre retters middag, du kan bare slenge en pizza inn i ovnen. Folk sier jo at matlaging er en hobby, hvis det liksom skal være godkjent. Hvorfor skal ikke sovingen min være det da?

Sommertid er konkurransetid

Så ligger du der da, på gresset og blotter deg i bikini foran alle naboene. Mens svetten spruter, i et desperat forsøk på å suge til deg så mange som mulig av de få solstrålene den norske sommeren har å by på. Du smører deg inn med et minimalt lag med solkrem, akkurat nok til at du ikke blir hudkreft-rød, mens du ligger der og håper på at du i det minste skal få en liten antydning til et skille. Selv om du vet at du mest sannsynlig ender opp med ett eller annet duste-skille etter hestehalen eller knytingen på bikinitoppen eller noe sånt.

Før var det en rettferdig konkurranse mellom oss som prøvde å bli brunest mulig i løpet av sommeren, i vertfall mellom oss som ikke dro til syden. De som gjorde det fikk konkurrere i sin egen klasse. Men konkurransen har endret seg siden jeg var ny i gamet. Da var det båtfolket som hadde den desidert største fordelen. De kunne bare ta en ”dag på fjorden” og så var brunfargen i boks. Vi andre lå misunnelige igjen på stranda omgitt av skrikerunger og måkebæsj. Det var urettferdig, det var juks.

Men nå er det ingen som kaller det for juks lengre, for dagens juksere har tatt i bruk helt andre og mer høyteknologiske virkemidler. Nå er det full biologisk krigføring på gang. De bruneste av de brune har ikke en gang vert ute i sola. Nå er det er spray-tan, barbiedop og først å fremst solarium som gjelder.

Dagens juksere legger seg inn i det som ser ut som en kombinasjon av et romskip og en likkiste. Ping! Så er brunfargen på plass, akkurat som i en stekeovn. Etterpå vandrer de ferdigstekte rundt, friske og opplagte med en uslåelig brunfarge. 20 minutter i ovnen er alt som skal til før de er brune og freshe og klar til å dra en tur på byen, mens vi andre er uttørka og utslitte etter å ha fått vår daglige dose med solstikk.

Dagen etter er det på’n igjen med solstikk før den norske sommeren slår inn for fullt med regnvær og det som hører med. Så sitter vi der da med en stusselig unnskyldning av en brunfarge som ikke syns allikevel under det klissvåte regntøyet. Da er det bare å glede seg til neste år, da konkurransen om hvem som er bruneste i landet her setter i gang igjen!

God sommer folkens!

Alkohol til inspirasjon?

Jeg er full!

Er det rart de største heltene innen musikksjangeren var på sitt beste og skrev sitt beste når de var fulle eller rusa!? Den inspirasjonen du får når du er full er uslåelig. Men blir så kreativ at det bobler over. Jeg tenker best når jeg er i den tilstanden. Jeg tror det er fordi du er forbi det fysiske. Da har det fysiske kasta inn håndkle og gitt opp. Det er da jeg er på det stadiet at det viktigste er å få det skrevet ned før det forsvinner. Det verste er jo det, som enkelte kule (les: faste lesere) har fått med seg, at jeg sliter med staving er det at jeg nå skriver helt 100 prosent feilfritt. Vertfall i følge Word, nå er det ikke en eneste rød strek under ordene mine. Jeg har troa på at det er fordi hjernen min har tatt over. Jeg er nemlig av den fulle overbevisning om at hjernen min er smartere enn det jeg er. Jeg vet det høres helt sykt ut men, men når den først setter i gang så blir selv jeg imponert.

Wow! Vet jeg det!?! Ikke prøv å spill trivial persuit med meg for eksempel. Jeg bare sier det første som faller meg inn og har overraskende ofte rett. (er visst veldig irriterende for de andre) Jeg aner ikke, men på en slu måte så gjør hjernen min det. Som når jeg har eksamen. Jeg kobler helt ut, mens hjernen min pumper på informasjon mens jeg satser på å kun forsøke å skrive ned alt hjernen min har å fortelle meg om emnet.

Så man kan si at dette innlegget er en hyllest til hjernen min. Jeg viser det ikke så ofte, men jeg er glad i deg og jeg setter veldig stor pris på innsatsen din. Jeg hadde aldri klart meg uten deg. Skulle bare ønske du tok ansvar litt oftere :P

Ja, jeg er full. Kjeften din! Jeg skjemmes ikke!

Sammen i sorgen

Hvorfor skal livet være så urettferdig? Som mange sikkert vet så mistet jeg faren min i Januar, nå fikk jeg nettopp vite at en god venninne også har mistet faren sin. Det syns jeg er helt forferdelig, man skal ikke miste foreldre i en så ung alder. Ja, vi er liksom voksne nå, men det er bare på papiret, vi trenger fortsatt foreldrene våre. Vi er jo bare 20 år. Det virker så meningsløst, så unødvendig. Som et brutalt første møte med døden, det måtte skje en dag, men det hadde vært fint å kunne gått forbi han på gata et par ganger før han plutselig stod der, rett foran deg og gapet deg opp i trynet. Livets gang kaller de det, men det gjør det ikke noe mindre vondt for det.

Å miste noen er fælt, og det påvirker ikke bare deg, men det påvirker også mange rundt deg. Det var antageligvis mange flere som kjente personen og var glad i dem. Og vennene dine blir kanskje også lei seg på dine vegne. Når man møter noen som er i dyp sorg, så er det mange som ikke vet hva de skal gjøre eller si. Kondolerer er jo den faste høflighetsfrasen. Men det er mange som ikke liker å si det. Mange føler at det blir så upersonlig å si og dessuten rart. Noe det jo egentlig er, siden det ikke betyr noen ting. Det er jo bare det motsatte av gratulerer.

Dessuten så er det faktisk en del som ikke liker at noen sier kondolerer til dem heller, det er jo ikke noe galt i det, for det er vel kanskje sant at man kanskje burde klare å komme opp med noe mer personlig enn som så. Jeg syns det var mye bedre når folk sa ting som: jeg tenker på deg og familien. Vi bryr oss om deg. Vi er glad i deg og vi er her for deg. Du er sterk du vil klare å kjempe deg gjennom dette.
Med andre ord; omtanke og støtte. Det er noe jeg tror de fleste vil ha når de sørger, ikke tomme høflighetsfraser som kondolerer.

Men det er viktig å tenke på at folk opplever sorg veldig forskjellig. Det finnes ingen fasit svar på hvordan man skal reagere. Det er ingen måter som er feil å sørge på. Noen blir helt knust og oppløst i tårer, andre reagerer kanskje ikke i det hele tatt, i vertfall utad. Å de er helt greit, mennesker er forskjellig og dermed sørger vi forskjellig også. Av å til vil man kanskje ikke snakke om det i det hele tatt, bare forsøke å glemme det for en liten stund, skyve det bort. Å være en god venn for en som sørger kan også være det å temme sin egen nysgjerrighet, la være å stille alle de tusen spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt, om hvordan det går også videre.

Men først å fremst så er det viktig å være der for den som sørger, ikke bare i teorien, men også i virkeligheten. Ikke vær redd for å si noe galt, uansett så er det bedre å si noe, enn å skygge banen helt.

Ond Humor 2

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om min forkjærlighet for ond humor. Men jeg føler at jeg ikke kan stoppe der. Når det finnes så utrolig mye bra eksempler på ond humor der ute, føler jeg at jeg bare må spre mer av det videre! Dermed må jeg introdusere en av mine favoritt serier, nemlig Happy Tree Friens! Denne "søte" serien går virkelig itchy and scratchy en høy gang!

PS. ikke la deg lure av den søte og ekstremt irriterende intro-musikken :P

Tålmodighetens dobbeltmoral

Når var sist gang du ble skikkelig provosert? Og da mener jeg skikklig provosert. Sånn sende sinte leserbrev, skrike ut, koke over av sinne provosert? Eller har vi blitt så opptatte av å være tolerange at vi ikke lenger lar oss provosere? Tør vi i det hele tatt å bli rykende provosert lenger? Eller er vi for redde for å ikke framstå som åpne nok?

Tenk hvor utrolig mye rart folk ble provosert over før. Eller det var kanskje ikke så rart, men for oss i dag kan det kanskje virke fjernt. Homofili, skillsmisser, nakenhet, religion, utlendinger, banning. Dette er ting som har provosert mange opp gjennom tidene. Men ting har forandret seg. Nå blir man provosert av folk som er i mot homofili. Folk som er konservative er gammeldagse, pripne og utolerante.

Men i dagens tolerante samfunn, skal vi ikke da også kunne tolerere de som har andre synspunkter enn oss? Ukonvensjonelle meninger har alltid provosert folk, men nå ser det ut til at det er de med ”gammeldagse” meninger som er blitt ukonvensjonelle.
”Du er ikke enig med meg, det provoserer meg.”

For meg er det noe som skurrer her. Skal ikke den moderne toleransen gjelde alle? Du respekterer ikke meg fordi jeg er homofil, derfor respekterer jeg ikke deg. Er ikke det motstridende? Bør man ikke være den større personen, eller i dette tilfellet den mer tolerante personen og respektere andres meninger?

Jeg er på ingen måte i mot homofili, bare så det er sakt, men akkurat i denne sammenhengen syns jeg det er et veldig godt eksempel. For en tid siden var det en heftig diskusjon om kirkens forhold til homofili. Prester som ikke ville ha homofile i sin menighet og homofile prester som ikke fikk jobb. I kirken handler alt om tro og dersom noen tror/ mener at homofili er galt, burde vi ikke da være tolerante nok til å akseptere deres meninger?

Jeg syns det blir feil å tvinge en menighet som er imot homofili til å ansette en homofil prest. I deres øyne er det jo galt. Skal vi presse på dem våre meninger og si at det dere mener er galt, fordi vi er uenig med dem? Jeg trodde de fleste hatet Jehovas vitne nettopp fordi de forsøker å presse sin egen overbevisning over på oss? Mens vi kan vi gjøre akkurat det samme med andre? Er ikke det dobbeltmoral?

Det er en vanskelig debatt, men hva mener du? Hvor går grensen for åpenhet og tålmodighet? Hvor går grensen mellom modernisering og det å ha takhøyde for andres meninger?

Havets hemmeligheter

Vet du hva som finnes bak horisonten eller skjuler seg i havets dyp?
Visste du at over 90% av havene i verden er ”uoppdaget”. Som i at de ikke har blitt undersøkt. I 2006 hadde vi utforsket ca.5 prosent av havet. Er ikke det helt utrolig å tenke på!? Akkurat den korte lille visste du at’n der er nok til å holde fantasien min gående i en halv evighet. Tenk på alt det som kan finnes på havet bunn som vi ikke har den fjerneste anelse om at eksisterer i det hele tatt. Havfruer, monstre, Atlantis? Hvem vet!

Sannsynligvis er nok svaret langt mindre fantasifullt, men det betyr ikke at det ikke finnes spennende skapninger der nede. Kjempeblekksprutene for eksempel. Det har oppgjennom de siste hundre årene kun blitt funnet et par eksemplarer av denne gigantiske blekksprutrasen. Den største som har blitt funnet var hele 10 meter lang og veide 450 kilo! Ingen vet helt hvor disse kommer fra, hvor de holder til eller hvor mange det finnes av dem. De har heller aldri blitt ”observert”. Det eneste vi vet om de har vi funnet ut gjennom de få døde eksemplarene som har blitt funnet. Kanskje har du vert i nærheten av en. En vakker sommerdag mens du svømte uten for båten, fortærte kanskje en kjempeblekksprut ett bytte 50 m under deg. Ekkelt å tenke på ikke sant? Kanskje finnes det flere kjempedyr langt under havets overflate som vi ikke vet om. Det er litt morsomt å tenke på at vi har sendt mennesker for å utforske månen, men vi har enda ikke giddet å utforske vår egen bakhage.

Om det kanskje ikke finnes så mange skumle monstre der nede, kan det godt hende det finnes andre spennende ting der nede. Løsningen på AIDS gåten. Eller kanskje en kur mot kreft. Eller hva med et lønnsomt og miljøvennlig alternativ til olje? Kanskje vi i Norge med vår lange kyst linje sitter på enda en gullgruve som befinner seg på havets bunn.

Et enda kjipere svar på hva som kan finnes der nede, er noe så kjedelig som ingenting. Det er bare vissheten om at det er uoppdaget som gjør det så spennende. Så kanskje det er likegreit at alle havene ikke undersøkes. Tenk så kjedelig det blir når det ikke er noe igjen på jorda å oppdage!

Streetart

Dette inlegget er en ren hyllest til streetart.

Jeg syns dette er en utrolig kul og vakker kunst form. Norge er faktsisk så heldige at vi har to utrolig flinke artiser innen denne sjangeren, nemlig Dolk og Pøbel. Diskusjonen rundt denne kunstformen har gått i så å si alle land, er det kunst eller er det hærverk?

Jeg tror den eneste grunnen til at dette kunne blitt kalt hærverk er at folk blander det med tagging, noe det overhode ikke er. Heldigvis har de fleste etterhvert insett dette og flere av streetart artistene blir i dag leid inn til forkjellige byer verden over for å pynte opp kjedelige fasader. Å hva er så galt med å ville gi folk litt farge i tilværelsen? Dessuten har mye av denne kunsten et budskap, noe som forhåpentligvis er med på å få folk til å stoppe opp å tenke. Noe som i seg selv er fantastisk.

Men nok om det, enjoy!

Jeg må bare avslutte med denne fantastisk kule videoen av en helt annen form for streetart. Rått!