Sammen i sorgen

Hvorfor skal livet være så urettferdig? Som mange sikkert vet så mistet jeg faren min i Januar, nå fikk jeg nettopp vite at en god venninne også har mistet faren sin. Det syns jeg er helt forferdelig, man skal ikke miste foreldre i en så ung alder. Ja, vi er liksom voksne nå, men det er bare på papiret, vi trenger fortsatt foreldrene våre. Vi er jo bare 20 år. Det virker så meningsløst, så unødvendig. Som et brutalt første møte med døden, det måtte skje en dag, men det hadde vært fint å kunne gått forbi han på gata et par ganger før han plutselig stod der, rett foran deg og gapet deg opp i trynet. Livets gang kaller de det, men det gjør det ikke noe mindre vondt for det.

Å miste noen er fælt, og det påvirker ikke bare deg, men det påvirker også mange rundt deg. Det var antageligvis mange flere som kjente personen og var glad i dem. Og vennene dine blir kanskje også lei seg på dine vegne. Når man møter noen som er i dyp sorg, så er det mange som ikke vet hva de skal gjøre eller si. Kondolerer er jo den faste høflighetsfrasen. Men det er mange som ikke liker å si det. Mange føler at det blir så upersonlig å si og dessuten rart. Noe det jo egentlig er, siden det ikke betyr noen ting. Det er jo bare det motsatte av gratulerer.

Dessuten så er det faktisk en del som ikke liker at noen sier kondolerer til dem heller, det er jo ikke noe galt i det, for det er vel kanskje sant at man kanskje burde klare å komme opp med noe mer personlig enn som så. Jeg syns det var mye bedre når folk sa ting som: jeg tenker på deg og familien. Vi bryr oss om deg. Vi er glad i deg og vi er her for deg. Du er sterk du vil klare å kjempe deg gjennom dette.
Med andre ord; omtanke og støtte. Det er noe jeg tror de fleste vil ha når de sørger, ikke tomme høflighetsfraser som kondolerer.

Men det er viktig å tenke på at folk opplever sorg veldig forskjellig. Det finnes ingen fasit svar på hvordan man skal reagere. Det er ingen måter som er feil å sørge på. Noen blir helt knust og oppløst i tårer, andre reagerer kanskje ikke i det hele tatt, i vertfall utad. Å de er helt greit, mennesker er forskjellig og dermed sørger vi forskjellig også. Av å til vil man kanskje ikke snakke om det i det hele tatt, bare forsøke å glemme det for en liten stund, skyve det bort. Å være en god venn for en som sørger kan også være det å temme sin egen nysgjerrighet, la være å stille alle de tusen spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt, om hvordan det går også videre.

Men først å fremst så er det viktig å være der for den som sørger, ikke bare i teorien, men også i virkeligheten. Ikke vær redd for å si noe galt, uansett så er det bedre å si noe, enn å skygge banen helt.