Redd for å være alene?

Nå var det virkelig lenge siden jeg hadde vert helt alene. Jeg hadde nesten glemt hvor behagelig det kan være. Egentlig har jeg alltid vert litt glad i å være alene. Det er litt rart å tenke på at jeg som liten av og til pleide å late som jeg var syk, bare så jeg kunne få vert helt alene i et par timer. Mens nå, når jeg er 21 år, voksen og kan bestemme selv, er jeg aldri alene. Ikke ordentlig vertfall. Er jeg alene nå for tiden leser jeg avisen eller er pålogga på MSN og sitter på facebook. Prøver å holde meg oppdatert på omverdenen, søker kontakt med resten av verden. Skulle nesten tro att jeg til slutt hadde blitt avhengig av alle andre. At jeg har blitt desperat etter alltid å ha noe å gjøre. ”Ingen skal tro at jeg sitter her alene uten å ha noen å gjøre!”

Men er det så ille egentlig? Er det ikke det alle klager over for tiden? At det alltid er noe som må gjøres og at det skjer noe hele tiden? 30-åringer får hjerteinfarkt. 18-åringer sliter med stressnakke. Allikevel er det ingen som vil være alene og bare ikke gjøre noe som helst. Jeg har jo alltid vert lat, så jeg kan vel kanskje ikke utale meg objektivt, men er det virkelig så ille å svare: ”Ingenting”. Når folk spør hva du har gjort i dag?

Folk tar seg jo aldri pause lengre. Pauser hvor du virkelig tar pause fra alt og ikke gjør noe annet enn å tenke og kjenne etter hvordan man virkelig har det. Før satt de på utedassen og plystra en liten trall eller filosoferte over livets mange undre. I dag sitter vi på innedoen vår og plystring er plutselig ikke bra nok lengre. Nå leser vi avisen, løser kryssord eller sudoku, leser do-bøker eller skriver i dem. I gamle dager dro man på skitur eller joggetur og gjorde ikke noe mer enn det. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så noen på joggetur uten en plugg i øret.

Er vi redd for å være helt alene med oss selv?

Materialisme

Når ble verden så materialistisk? Enkelte hevder nemlig at dette materialistiske helvete vi har klart å kjøre oss selv fast i, vil roe seg ned som følge av økonomikrisa. Jo, mulig det, men hvordan havnet vi her? Når skjedde dette? Var det etter krigen? Da det endelig ble slutt på rasjonalisering og matkuponger? Da folk begynte å få masse penger til overs som de ikke hadde noe å bruke på? Var det kanskje Jappe-tiden som utløste det hele? Skjedde det over natta eller over et generasjonsskifte?

Hvem sin skyld er det? Er det de bortskjemte barna eller de ettergivende foreldrene? Spiller det i det hele tatt noen rolle hvem sin skyld det er? Materialister er vi nå, enten vi vil det eller ei. Vertfall vi i den ”vestlige delen av verden”, noe som vi strengt tatt ikke kan kalle det lenger, siden de ”nye” landene med stor utvikling og vekst nå for tiden hovedsakelig er i Østen. Men det påstås jo at disse landene i dag gjennomgår en vestliggjøring. Har du hørt et så imperialistisk uttrykk? Hva betyr det egentlig? Betyr det at materialisme er en oppfinnelse som tilhører vesten og som vi har enerett på? Det som skjer i en del land nå for tiden er det bare kopiering det da eller?

Når handelen blir stadig tettere mellom vesten og disse østlige landene, er det bare de som vil bli påvirket av oss? Vil ikke påvirkningen være gjensidig? Kan det tenkes seg at Østens mer åndelige verdier kanskje vill smitte over på oss? Er det kanskje nettopp derfor det spås at materialismen nærmer seg sin død, eller er det klimakrisen som vil sette en stopper for kjøpefesten? Ikke vet jeg, men tror dere virkelig at folk noen gang kommer til å slutte å være så opptatt av ting? Av å ha størst bil, eller kanskje mest miljøvennlig bil. Kommer vi ikke alltid til å ha et ønske om å hevde seg over andre?

Tror du materialismen snart vil gå over?

En liten revolusjon

(PS.Når jeg skriver, skriver jeg det alltid inn i skriveblokka mi først, selv det jeg legger ut på bloggen, senere går det inn i den flotte skrivepermen min!)

Jeg vil fylle opp permen min med massevis av skriblerier, levende beskrivelser og heftige ordbilder. Nye og spenstige formuleringer. På disse stusselige resirkulerte sidene, som senere skal inn i den lilla permen med vampyr kua på, skal en liten revolusjon starte. Blant disse notatene ligger kanskje grunnlaget for mitt gjennombrudd. En dag vil min slurvete skriving revolusjonere utgivelses- og forlagsbransjen.

Det er en kjent sak at jeg er dårlig til å skrive, i det minste hva rettskriving angår. Allikevel har jeg alltid fått gode karakterer både i engelsk og norsk. Ikke fordi jeg kan stave currequlum riktig, men fordi jeg vet hva det betyr. For meg har hver eneste karakter jeg har fått i et språkfag vært en bekreftelse på at god formuleringsevne, blandet med stort ordforråd og lysten til å skrive er mye viktigere enn å kunne staving og forskjellen mellom og/ å.

Jeg kan nå så langt jeg vil, så lenge folk forstår meg. En dag vil man kunne utgi en bok proppfull av skrivefeil! Jeg skal stå i fronten av denne revolusjonen og kalle det kunstnerisk frihet. Du syns kanskje dette høres litt søkt ut? Men da glemmer du det faktum at det allerede har skjedd, om ikke i bokbransjen helt enda, men i musikk verden!
Ja, jeg snakker om Ravi – Utadæsjælåpplevelse.
Hvis han får lov, hvorfor skulle ikke jeg? Greit nok så var (eller er?) han en landeplage som endte opp med å irritere oss alle til døde, men man kan ikke nekte for at det var en liten revolusjon i det han gjorde.

Rettskriving får være for de som er har tid til det, de som kan sette seg i samme kategori som dem som skriver pent når de kladder for seg selv. Når jeg skriver pleier teksten å ligge og koke inne i hodet mitt og da handler det om å få den ned på papir så fort som mulig før den forsvinner. Når jeg skriver forsvinner lett de gode formuleringene hvis jeg ikke konsentrerer meg nok. Hodet ligger alltid en setning lenger foran og da er det ikke alltid like enkelt og holde det hele under kontroll. Jeg har rett å slett ikke tid til å bekymre meg for å skrivefeil, og etter en stund så ble det vell kanskje sånn permanent. Men det betyr ikke at jeg ikke kan skrive.


”Eventyrskaperen H.C. Andersen hadde dysleksi. Han lærte seg aldri å stave riktig, og det han skrev hadde alltid mange feil.” (Fra boka: ”Hvor mange testikler hadde Hitler?”)

Ingen skal fortelle deg at du ikke kan!

Drømmen om en idé

Tenk om jeg kunne finne opp noe nytt, noe spennende, noe fantastisk! Noe som var så enestående og genialt at jeg ville tjene en formue, slik at hele verden ville lovprise min fantastiske oppfinnelse. Det hadde vert kult det!
Ikke det at jeg har noen fantatiske ideer liggende på lur. Det er bare den tanken om å tenke ut noe genialt som ingen andre har tenkt på før. Problemet er bare det at jeg sliter med orginaliteten. Sånn har det alltid vært, det oppdaget jeg som liten på leting etter et kreativt utløp. Hvis jeg skulle tegne eller male noe endte jeg alltid opp med å kopiere det sidemannen gjorde. Når jeg som ung og håpefull ville bli artist og skulle lage sanger, kom jeg fram til konklusjonen om at det rett å slett ikke var flere sanger igjenn å lage. Alle mulige sammensetninger av toner var allerede brukt.

Så det spørs vel om det blir noen fantastisk oppfinnelse på meg.

(Jeg er faktisk så lite kreativ at jeg ikke klarte å lage en illustrasjonstegning selv en gang, ble nødt til å stjele den fra en annen blogger: http://amoba5000.blogspot.com/)

Men kanskje min fantastiske idé ikke trenger å være en sånn idé. Min oppfinnelse kan jo være noe jeg har skrevet. En spennende idé som blir til en bra fortelling eller kanskje et helt fantasiunivers! Sånn som Narnia, Ringenes Herre og Harry Potter.


Det hadde vert helt fantastisk å kunne leve av å skrive, jeg kan vel nesten si at det er min store drøm. Bare de ordene der får tankene til å svirre.
Leve av å skrive!
Det høres helt fantastisk ut, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde den muligheten. Da kan man bo hvor man vil, jobbe hvor man vil og dra på ferie når man vil. For en frihet! Det er klart at det er en mulighet for at jeg overglamoriserer dette yrket, for det er klart at det finnes noen ulemper, men det er jo umulig å unngå, sånn er det jo med alt.


For min del vil nok skriving forbli en hobby. For det er mange som er gode til å skrive, men det er få som er virkelig fantastiske!
Men drømmen om den fantastiske ideen vil nok alltid ligge glødende ett sted inni meg.