Tålmodighetens dobbeltmoral

Når var sist gang du ble skikkelig provosert? Og da mener jeg skikklig provosert. Sånn sende sinte leserbrev, skrike ut, koke over av sinne provosert? Eller har vi blitt så opptatte av å være tolerange at vi ikke lenger lar oss provosere? Tør vi i det hele tatt å bli rykende provosert lenger? Eller er vi for redde for å ikke framstå som åpne nok?

Tenk hvor utrolig mye rart folk ble provosert over før. Eller det var kanskje ikke så rart, men for oss i dag kan det kanskje virke fjernt. Homofili, skillsmisser, nakenhet, religion, utlendinger, banning. Dette er ting som har provosert mange opp gjennom tidene. Men ting har forandret seg. Nå blir man provosert av folk som er i mot homofili. Folk som er konservative er gammeldagse, pripne og utolerante.

Men i dagens tolerante samfunn, skal vi ikke da også kunne tolerere de som har andre synspunkter enn oss? Ukonvensjonelle meninger har alltid provosert folk, men nå ser det ut til at det er de med ”gammeldagse” meninger som er blitt ukonvensjonelle.
”Du er ikke enig med meg, det provoserer meg.”

For meg er det noe som skurrer her. Skal ikke den moderne toleransen gjelde alle? Du respekterer ikke meg fordi jeg er homofil, derfor respekterer jeg ikke deg. Er ikke det motstridende? Bør man ikke være den større personen, eller i dette tilfellet den mer tolerante personen og respektere andres meninger?

Jeg er på ingen måte i mot homofili, bare så det er sakt, men akkurat i denne sammenhengen syns jeg det er et veldig godt eksempel. For en tid siden var det en heftig diskusjon om kirkens forhold til homofili. Prester som ikke ville ha homofile i sin menighet og homofile prester som ikke fikk jobb. I kirken handler alt om tro og dersom noen tror/ mener at homofili er galt, burde vi ikke da være tolerante nok til å akseptere deres meninger?

Jeg syns det blir feil å tvinge en menighet som er imot homofili til å ansette en homofil prest. I deres øyne er det jo galt. Skal vi presse på dem våre meninger og si at det dere mener er galt, fordi vi er uenig med dem? Jeg trodde de fleste hatet Jehovas vitne nettopp fordi de forsøker å presse sin egen overbevisning over på oss? Mens vi kan vi gjøre akkurat det samme med andre? Er ikke det dobbeltmoral?

Det er en vanskelig debatt, men hva mener du? Hvor går grensen for åpenhet og tålmodighet? Hvor går grensen mellom modernisering og det å ha takhøyde for andres meninger?