Ser du opp til Kongen?

Om man spør folk om hvem de ser opp til, er det overraskende få, om noen i det hele tatt som nevner Kongen. Hvorfor er det sånn? Skal ikke statsoverhode være et overordnet forbilde for hele nasjonen? En person som alle kan samles om og se opp til? Slik som vi har sett tendenser til med Obama i USA.

Men statsoverhode mister kanskje sin funksjon i tider der alt er bra? USA befinner seg jo midt i en ganske alvorlig krise for tiden. Er det bare i krisetider det er viktig med felles nasjonale forbilder?

Enkelte av de politiske partiene ønsker å avskaffe monarkiet, som betyr, for å si det enkelt, at de vil gi kongen sparken. Jeg syns det hadde vert helt forferdelig dersom de skulle få gjenomslag for dette. Ja, kongen gjør kanskje ikke så mye, han reiser litt rundt, håndhilser og klipper snorer. Egentlig ser vi vell ikke så mye til han, annet enn på 17. mai og på nyttårsaften. Men allikevel syns jeg han er viktig, som et symbol. Hvem vet fra framtiden vil bringe, kanskje vil kongen en dag bli viktig igjen, når tredje verdenskrig bryter ut, hvem skal vi da snu oss til? En president som kanskje bare halvparten av befolkningen støtter?

Det er ikke mange land i verden som fortsatt har et kongehus, noe jeg syns er med på å gjøre det ekstra kult at vi faktisk har ett. Konger og kongefamilier har en lang tradisjon i Europa, og det historiske suset det har er med på å knytte Norge sterkere til sin historie. Konge-tradisjonen tar oss faktisk helt tilbake til Harald Hårfagre og 800-tallet. Jeg er kanskje litt for glad i tradisjoner, men å ha en konge syns jeg absolutt er en fin tradisjon vi burde ta vare på også framtiden. Uansett hvor mye innavl det måtte bli etterhvert.

Dessuten, hva skulle Se & Hør hatt å skrive om dersom det ikke lenger fantes noe kongehus?

Her er min inspirasjon!

Opplever du noen gang å bli innspiret av kun et bilde?
Jeg vet det er et stort problem innen blogg-verden. Null inspirasjon. Greit, alle kan ha sine opp og nedturer, men hvis det er et gjennomgående problem, syns jeg du burde gi faen. Hvis du ikke har noe å si, så ikke si det!

Jeg fikk ideen av min kjære lillesøster om å lage en egen inspirasjonsmappe med bilder på pc’en min. Dette bilde er ett av dem som jeg måtte lagre. Jeg måtte bare ha det. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe basert på det, kun fordi jeg syns det er så genialt. Så til hvem enn der ute som har tatt det; takk!

Hvis ikke dette bildet får deg lyst til å skrive noe så er det ingenting som får det. (Send meg gjerne en link, hvis du skriver noe om det, da blir jeg stolt :) Får du ikke lyst til å bli med den gale mannen inn i framtiden? Kjenner du deg ikke litt igjen i han? Vi aner ikke hvilke spenstig saker vi har i vendte. Er de ikke spennende? Jeg elsker at vi ikke vet!

Tøffen på fylla

Hva er det med fylla? Hva er det som gjør at folk plutselig er så mye mer åpne og villige til å snakke med nye folk? Dette gjelder vel spesielt for nordmenn som til vanlig er veldig inneslutta. Det ligger ikke i vår natur og snakke med fremmede på bussen. Da virker man bare som en desperat loner. Men på fylla, da er plutselig alt greit, da kan man skravle med hvem som helst uten problemer, med mindre du legger merke til de litt mer edru vennene dine som ser flaut bort på deg og later som de ikke kjenner deg.

Hva er det med fylla som plutselig får deg til å snakke med naboen din for første gang? Eller som får deg til å endelig tørre å sjekke opp hun søte jenta i klassen? Ligger det i at man drikker seg til mot? Eller er det at man senker barrierene når man er på fylla? Driter du deg ut kan man alltids skylle på at man var full, dersom man skulle møte personen igjen. Da har du en unnskyldning liksom. Men er virkelig nordmenn så innadvendte at man trenger en unnskyldning for å snakke med naboen? Eller sidemannen på bussen?

Jeg ser på meg selv som en ganske utadvent person som liker å bli kjent med nye mennesker og som ikke er redd for å snakke med fremmede. Men jeg er ikke typen som begynner å snakke med han ved siden av meg på bussen for det. På fylla derimot kunne jeg lett ha funnet på å gjøre nettopp det. Så med andre ord jeg er sånn selv. Men hvorfor det? Hvorfor på fylla og ikke ellers? Er det fordi man ikke bryr seg når man er på fylla? Fordi man er full, så driter man i om det ikke er vanlig å snakke med sidemannen? For enten vi liker det eller ei, så er det faktisk en godt innarbeidet norm som sier at man ikke skal sette seg ved siden av noen på bussen eller toget hvis det er ledig et annet sted. De fleste følger jo den til vanlig.

Hva tror dere? Er det fordi vi bryr oss mindre når vi er på fylla eller er det fordi vi drikker oss til mot?

Jeg driter i hvem du skal stemme på, så lenge du gjør det!

Nå er det valg. Hvis du ikke fått med deg det enda, må du ha klart å snike deg unna til en hemmelig destinasjon ett sted på nordpolen uten tilgang til internett, aviser eller tv. Valget er overalt og det skrives side opp og siden ned om hvem som sa hva, hvem som mener det, og ikke minst hvilket parti DU burde stemme på. Det skal jeg holde meg unna, det er forvirrende nok som det er. Det jeg vil skrive om er spenninga rundt det hele.

Jeg er 88’modell og derfor førstegangsvelger. Det syns jeg er kjempe spennende. Jeg gleder meg til å stemme på valgdagen! For i motsetning til de fleste av mine medstudenter så har jeg ikke forhåndstemt. Jeg syns det å skulle stemme for første gang er ganske høytidelig, nesten litt sånn at det burde feires med en høytidlig seremoni. Så da må man jo i det minste stemme på selve valgdagen. Det blir litt som å feire bursdagen sin helgen før man faktisk har bursdag, det blir liksom ikke det samme.

Valgdagen blir stor. For når jeg er i stemmelokalet, for aller første gang og skal ta et viktig prinsipielt og selvstendig valg. Da, er jeg voksen. Glem konfirmasjon og annet tull, det er i valglokalet du virkelig blir voksen! For da skal du på egenhånd tenke selv og stå for det du mener. Du må ta et valg og det valget må du ta helt selv. Jeg kommer til å gå ut av valglokalet med hode høyt hevet og en voksende stolthet i magen.

Jeg har egentlig aldri hatt noe særlig peiling på politikk før. Jeg har alltid tenkt at det ikke var noen partier der ute som passet for meg. Ingen jeg kunne si at jeg var helt enig med. Men når sant skal sies så har jeg heller aldri giddet å sette meg ordentlig inn i politikken. Det har virket som et skikkelig ork, tidkrevende, vanskelig og kjedelig. Å jeg skal innrømme at jeg brukte litt tid på det, når jeg først fikk satt i gang. Men så plutselig viste det seg at det var et parti som passet for meg likevel! Det var virkelig verdt strevet.

Greit, så er jeg ikke enig i absolutt alt, men man må jo velge sine kamper, så la gå. Men for en følelse det var, å virkelig finne ut at jo, det er faktisk et parti som jeg virkelig kan si at jeg er enig i! Jeg har noen å stemme på!

Så nå som jeg endelig har funnet ut av det, skal jeg stolt legge min stemme i valgurnen på mandag. Jeg gleder meg!

Godt valg folkens!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/16b8142ff681a78de679aefdc96d62ec01358b12