Tøffen på fylla

Hva er det med fylla? Hva er det som gjør at folk plutselig er så mye mer åpne og villige til å snakke med nye folk? Dette gjelder vel spesielt for nordmenn som til vanlig er veldig inneslutta. Det ligger ikke i vår natur og snakke med fremmede på bussen. Da virker man bare som en desperat loner. Men på fylla, da er plutselig alt greit, da kan man skravle med hvem som helst uten problemer, med mindre du legger merke til de litt mer edru vennene dine som ser flaut bort på deg og later som de ikke kjenner deg.

Hva er det med fylla som plutselig får deg til å snakke med naboen din for første gang? Eller som får deg til å endelig tørre å sjekke opp hun søte jenta i klassen? Ligger det i at man drikker seg til mot? Eller er det at man senker barrierene når man er på fylla? Driter du deg ut kan man alltids skylle på at man var full, dersom man skulle møte personen igjen. Da har du en unnskyldning liksom. Men er virkelig nordmenn så innadvendte at man trenger en unnskyldning for å snakke med naboen? Eller sidemannen på bussen?

Jeg ser på meg selv som en ganske utadvent person som liker å bli kjent med nye mennesker og som ikke er redd for å snakke med fremmede. Men jeg er ikke typen som begynner å snakke med han ved siden av meg på bussen for det. På fylla derimot kunne jeg lett ha funnet på å gjøre nettopp det. Så med andre ord jeg er sånn selv. Men hvorfor det? Hvorfor på fylla og ikke ellers? Er det fordi man ikke bryr seg når man er på fylla? Fordi man er full, så driter man i om det ikke er vanlig å snakke med sidemannen? For enten vi liker det eller ei, så er det faktisk en godt innarbeidet norm som sier at man ikke skal sette seg ved siden av noen på bussen eller toget hvis det er ledig et annet sted. De fleste følger jo den til vanlig.

Hva tror dere? Er det fordi vi bryr oss mindre når vi er på fylla eller er det fordi vi drikker oss til mot?