Redd for å være alene?

Nå var det virkelig lenge siden jeg hadde vert helt alene. Jeg hadde nesten glemt hvor behagelig det kan være. Egentlig har jeg alltid vert litt glad i å være alene. Det er litt rart å tenke på at jeg som liten av og til pleide å late som jeg var syk, bare så jeg kunne få vert helt alene i et par timer. Mens nå, når jeg er 21 år, voksen og kan bestemme selv, er jeg aldri alene. Ikke ordentlig vertfall. Er jeg alene nå for tiden leser jeg avisen eller er pålogga på MSN og sitter på facebook. Prøver å holde meg oppdatert på omverdenen, søker kontakt med resten av verden. Skulle nesten tro att jeg til slutt hadde blitt avhengig av alle andre. At jeg har blitt desperat etter alltid å ha noe å gjøre. ”Ingen skal tro at jeg sitter her alene uten å ha noen å gjøre!”

Men er det så ille egentlig? Er det ikke det alle klager over for tiden? At det alltid er noe som må gjøres og at det skjer noe hele tiden? 30-åringer får hjerteinfarkt. 18-åringer sliter med stressnakke. Allikevel er det ingen som vil være alene og bare ikke gjøre noe som helst. Jeg har jo alltid vert lat, så jeg kan vel kanskje ikke utale meg objektivt, men er det virkelig så ille å svare: ”Ingenting”. Når folk spør hva du har gjort i dag?

Folk tar seg jo aldri pause lengre. Pauser hvor du virkelig tar pause fra alt og ikke gjør noe annet enn å tenke og kjenne etter hvordan man virkelig har det. Før satt de på utedassen og plystra en liten trall eller filosoferte over livets mange undre. I dag sitter vi på innedoen vår og plystring er plutselig ikke bra nok lengre. Nå leser vi avisen, løser kryssord eller sudoku, leser do-bøker eller skriver i dem. I gamle dager dro man på skitur eller joggetur og gjorde ikke noe mer enn det. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så noen på joggetur uten en plugg i øret.

Er vi redd for å være helt alene med oss selv?

Hva er femininitet?

Hva vil det si å være feminin?
Jeg så på et Tv-program der de skulle lage en feminin motorsykkel. Hva gjorde de? Jo, de lakkerte den i duse lilla farger, helt på grensen til rosa. For de ville ikke lage en alt for klassisk jentete heller. Dermed dus lilla, det er jo mye mer kreativt! Greit, så er kanskje ikke en motorsykkel det mest feminine utgangspunktet, men allikevel. Går det å være feminin kun på farger?

Når jeg selv prøver å tenke på hva som er feminint dukker det gjerne opp ting som duse lyse farger og blomster. Hvorfor det? Er det fordi femininitet handler om noe som er skjørt og delikat som en blomst, eller mildt og behagelig som duse farger?

La oss snu litt på det. Når du tenker at: ”Oj! Han gutten var skikkelig feminin!” Hva er det som gjør at du tenker det? Høy og lys stemme, kroppsspråk, toneleie, klær, hår og eventuelt sminke. Er det virkelig kun disse enkle tingene som er femininitet? Dette er jo ting vi legger merke til ved første øyekast. Er virkelig femininitet så overfladisk? Og gjelder i så fall det samme med maskulinitet? Store muskler, brede skuldre, mørk stemme, bastante kroppsbevegelser. Ja, kanskje det er det samme.

Så kan maskulinitet og femininitet forklares så enkelt? Er det bare noe overfladisk? Mulig det er det. For har du noen gang brukt begrepet feminin for å beskrive noens personlighet? Kan man beskrive noen som en feminin person? For i så fall må det jo ligge mer bak. Jenter/kvinner er typisk mer varme og omsorgsfulle en gutta. Er det dermed et feminint trekk? Er det dermed maskulint å være kald og mer selvsentrert?

Eller handler disse begrepene mer om helheten, enn enkelte egenskaper? Her er det åpent for diskusjon folkens!