Jeg savner deg Pappa

Jeg har en stor kampestein av en klump i magen. Den klumpen er fylt til randen med gråt. Den forsvinner nok ikke før tårene som fyller den gradvis tømmes. Det vil ta lang tid, for de kommer bare i små porsjoner nå for tiden. Når folk spør om det går bra med meg vet jeg ikke helt hva de forventer å høre. Jeg sier at det går greit, men hvor bra kan det egentlig gå når jeg nettopp har mistet faren min?

Men det er et greit svar å gi, da slipper jeg å snakke så mye om det. Det er fortsatt veldig vanskelig å snakke om. Hver gang jeg må si at jeg nettopp har mistet faren min kjenner jeg begeret tipper over og tårene begynner å presse på. Jeg vil at folk skal vite hva som har skjedd sånn at jeg slipper å svare på hvorfor jeg er mer stille enn vanlig eller hvorfor jeg kanskje ikke oppfører meg helt som vanlig.

Min situasjon er ikke en typisk situasjon. Selv om jeg bare er 20år kom det ikke som et sjokk at du døde fra meg. Jeg har gjennom hele oppveksten min fulgt deg gjennom utallige sykehusinnleggelser og nå har jeg også fulgt kisten din ut av sykehuskappelet. Det var en dag jeg håpet aldri skulle komme. Selv om jeg for ett år siden fikk beskjed om at du maks hadde 1-2 år igjen å leve, forestile jeg meg at du alltid ville komme deg på beina igjen, sånn som du alltid gjorde. Jeg klarte ikke å forestille meg at du ikke skulle gjøre det.

Vi sa alltid at du var som en katt, med ni liv. Så mange ganger som du hadde vert livstruende syk, eller dødssyk som de kalte det, klarte du deg alltid. Jeg var fullstendig klar over at dette var den tiende gangen, den siste gangen. Du hadde brukt opp dine ni liv. Men allikevel kan man aldri bli forberedt på noe sånt. Jeg ville tro at du kom til å klare deg også denne gangen. Det gjorde du ikke.

Jeg vet ikke helt om det har gått opp for meg enda. Innerst inne tenker jeg vell egentlig at du kommer til å klare deg denne gangen også. Du klarte deg jo alltid. Det er vanskelig å forsøke å innese at det virkelig er slutt. Jeg kommer aldri til å få en klem av deg igjen. Jeg kommer aldri igjen til å få telefoner fra deg bare fordi du kjeder deg og vil snakke. Du kommer aldri til å arrangere den årlige påskeegg-jakten igjen.

Det verste var egentlig å se deg på slutten. Da jeg kom inn på sykehuset og fikk se deg skjønte jeg med en gang at denne gangen ikke var som de andre. Jeg tror du visste det selv også. Du sa du var redd og jeg ville så gjerne berolige deg, men jeg klarte ikke slutte å gråte. Det var fælt å se deg lide mens du lå der og ventet på det uunngåelige.

Det er vanskelig å tenke på at vi skal leve videre uten deg. At du aldri kommer tilbake.

Jeg savner deg pappaen min.