torsdag 5. februar 2009

Jeg savner deg Pappa


Jeg har en stor kampestein av en klump i magen. Den klumpen er fylt til randen med gråt. Den forsvinner nok ikke før tårene som fyller den gradvis tømmes. Det vil ta lang tid, for de kommer bare i små porsjoner nå for tiden. Når folk spør om det går bra med meg vet jeg ikke helt hva de forventer å høre. Jeg sier at det går greit, men hvor bra kan det egentlig gå når jeg nettopp har mistet faren min?

Men det er et greit svar å gi, da slipper jeg å snakke så mye om det. Det er fortsatt veldig vanskelig å snakke om. Hver gang jeg må si at jeg nettopp har mistet faren min kjenner jeg begeret tipper over og tårene begynner å presse på. Jeg vil at folk skal vite hva som har skjedd sånn at jeg slipper å svare på hvorfor jeg er mer stille enn vanlig eller hvorfor jeg kanskje ikke oppfører meg helt som vanlig.

Min situasjon er ikke en typisk situasjon. Selv om jeg bare er 20år kom det ikke som et sjokk at du døde fra meg. Jeg har gjennom hele oppveksten min fulgt deg gjennom utallige sykehusinnleggelser og nå har jeg også fulgt kisten din ut av sykehuskappelet. Det var en dag jeg håpet aldri skulle komme. Selv om jeg for ett år siden fikk beskjed om at du maks hadde 1-2 år igjen å leve, forestile jeg meg at du alltid ville komme deg på beina igjen, sånn som du alltid gjorde. Jeg klarte ikke å forestille meg at du ikke skulle gjøre det.

Vi sa alltid at du var som en katt, med ni liv. Så mange ganger som du hadde vert livstruende syk, eller dødssyk som de kalte det, klarte du deg alltid. Jeg var fullstendig klar over at dette var den tiende gangen, den siste gangen. Du hadde brukt opp dine ni liv. Men allikevel kan man aldri bli forberedt på noe sånt. Jeg ville tro at du kom til å klare deg også denne gangen. Det gjorde du ikke.

Jeg vet ikke helt om det har gått opp for meg enda. Innerst inne tenker jeg vell egentlig at du kommer til å klare deg denne gangen også. Du klarte deg jo alltid. Det er vanskelig å forsøke å innese at det virkelig er slutt. Jeg kommer aldri til å få en klem av deg igjen. Jeg kommer aldri igjen til å få telefoner fra deg bare fordi du kjeder deg og vil snakke. Du kommer aldri til å arrangere den årlige påskeegg-jakten igjen.

Det verste var egentlig å se deg på slutten. Da jeg kom inn på sykehuset og fikk se deg skjønte jeg med en gang at denne gangen ikke var som de andre. Jeg tror du visste det selv også. Du sa du var redd og jeg ville så gjerne berolige deg, men jeg klarte ikke slutte å gråte. Det var fælt å se deg lide mens du lå der og ventet på det uunngåelige.

Det er vanskelig å tenke på at vi skal leve videre uten deg. At du aldri kommer tilbake.

Jeg savner deg pappaen min.


28 kommentarer:

  1. Kjempe fint innlegg jenta mi!

    SvarSlett
  2. Så fint et innlegg ja.. det hjelper å skrive om det:)
    klem:)

    SvarSlett
  3. Dette var sterkt. Må innrømme at en tåre trillet..

    SV: Dybde og dybde.. heller en snarvei for å slippe å lese så mye pensum....

    SvarSlett
  4. Dette er et veldig fint innlegg. Jeg kjenner meg mye igjen fra da jeg var.. snart ni år må jeg jo ha vært, for ti år siden.

    Den verste smerten og følelsen av håpløshet gir seg på et vis med tiden.

    SvarSlett
  5. SV: Ja, derfor jeg er litt usikker, teit når alle har det :P

    Dette var et veldig fint og trist innlegg. Må ha vært tøft å miste faren sin så ung, unner ingen å oppleve det.

    SvarSlett
  6. Så innmari trist å lese. Kjenner tårene som bygger seg opp. Fint skrevet, håper det hjalp litt for deg å få det ned. Eller å se det skrevet.
    Jeg føler virkelig med deg.

    Liker ikke å legge igjen svaret fra bloggen min til dette innlegget, men du må jo få det.
    Sv: Ja, veldig herlig. Jeg liker den "satan óg - huff" i kombinasjon med "dæven han steiki - dobbelt huff". Festlig, festlig.

    SvarSlett
  7. Tusen takk for mange hyggelige kommentarer. Å få skrevet ned tanker og følelser er for meg en måte å bearbeide sorgen på.

    SvarSlett
  8. Huff, så trist. Tårene presset på.

    SvarSlett
  9. Bra skrevet innlegg.

    Gleden er på min side! Nå kommer du til å få masse kommentarer, null problem :)

    SvarSlett
  10. Kondolerer! :( Utrolig trist og vondt å miste noen som står deg så nært. Føler med deg!

    SvarSlett
  11. Huff, hva kan man si...
    Jeg kondolerer. Det var et utrolig sterkt innlegg du har skrevet der, og jeg kjente mens jeg leste at det setter ting i perspektiv. Du har det nok veldig vondt inni deg nå, så jeg skal ikke prøve å si noe for å gjore det bedre. Du får ta tiden til rådighet, og skrive om følelsene, det kan kanskje hjelpe.. :(

    SvarSlett
  12. Så trist en historie, men utrolig fint skrevet - jeg sender deg herved masse varme tanker med Tankeposten - de skal være fremme om ca fem minutter...

    SvarSlett
  13. Å, det gjør meg vondt. Kjente at en tåre trillet når jeg leste det. Bra du får du ut her da i hvertfall, det er jo en liten hjelp. Skal sende deg gode tanker i hele dag!

    SvarSlett
  14. Hei Vero. Jeg havnet her inne etter at du hadde lagt igjen en kommentar under et av mine innlegg. Virkelig sterkt innlegg dette her, og du er virkelig god til å skrive. Skal følge deg med Bloglovin jeg :) Håper det går bra med deg, til tross for alt som har skjedd. Klem

    SvarSlett
  15. Må si jeg kjente tårene presse på når jeg leste dette. Det var en vakker skildring av et forferdelig savn, og selv om jeg ikke har noen anelse av hvordan du har det så føler jeg virkelig med deg...

    Håper du tar med deg de gode minnene og klarer å smile av dem i tiden fremover, og minnes ham som den fantastiske mannen han helt tydelig var for deg. At du etter hvert kan fokusere mindre på sorgen over bortgangen og mer på gleden over tiden dere delte gjennom dine 20 år.

    Mine ærligste kondolanser sender jeg til deg, Veronica.

    SvarSlett
  16. Utrili fint skrevet Vero, har tenkt masse på deg siden jeg fikk vite om det.
    Forferdeli trist dette her:(
    Kondolerer masse. I en slik tid må du hvertfall huske på alle som bryr seg om deg.
    Glad i deg vennen <3

    SvarSlett
  17. Så utrolig trist! Jeg kondolerer. Det er rart hvordan man igjennom tekst kan føle smerten til noen andre. Bare for et lite øyeblikk ihvertfall. Dette innlegget gav meg tårer i øynene.

    SvarSlett
  18. Kondolanser til deg og dine. Ikke så enkelt å hanskes med når både du og han (får jeg inntrykk av) var så unge.

    SvarSlett
  19. Jeg mistet pappaen min for tre måneder siden, jeg vet nøyaktig hva du har gått igjennom. Det er så vondt, så vondt. Tanken på å aldri se han igjen er helt forferdelig. En pappa er en som skal være der hele livet, dette var altfor tidlig. Jeg er kun 18 år og det å holde pappa i handa når han tok sitt siste åndedrag var helt uvirkelig. Tårene kunne ikke slutte å trille.

    Det er viktig for oss begge å huske de gode minnene.

    Hilsen Marie.

    SvarSlett
  20. hei jeg kom tilfeldig vis inn hit på denne siden når jeg skulle fikse noe.
    jeg begynte og gråte for det er det som har skjedd med meg å bare at min aller aller beste venn ble påkjørt etter det følte jeg at jeg ikke hadde noen og jeg var ikke så populer akkurat så det ble veldig vansklig jeg vet ogsen du føler det. alle gode tanker til deg

    SvarSlett
  21. Så sykt trist, kondolerer så mye. Ene gutten i klassen min mistet faren sin her for to uker siden, å det er litt god å se hvordan du hadde det, for kan hende han har det noe lignenede. Selv om døden til faren(49 år) skjedde veldig brått, for det var ikke noe galt med han fra før, han var på jobb og fikk hjerte infark. Det er ikke lett for noen på 16-17 år å miste faren sin heller.

    Du er drit flink til å skrive! Føler med deg

    SvarSlett
  22. Hei. Dette var virkelig et fint innlegg. Fikk tårene til å renne. Jeg er ei 16 år gammel jente som også nettopp har mistet pappa. Han døde av kreft, ble bare 56 år gammel. Så tårene rant ekstra da jeg leste dette. Kondolerer til deg og din familie <'3
    Silje

    SvarSlett
  23. Jeg kondolerer. Pappan min var alvorlig syk flere ganger gjennom barndommen min, men nå for 3 måneder siden ble alt verre enn noen gang og han døde. Så jeg kjenner meg utrolig igjen i det du skriver. Jente 17 år

    SvarSlett
  24. kjenner meg veldig igjen i diktet ditt, selv om min far ikke er død- men døende...
    varme tanker til deg.

    SvarSlett