Sommertid er konkurransetid

Så ligger du der da, på gresset og blotter deg i bikini foran alle naboene. Mens svetten spruter, i et desperat forsøk på å suge til deg så mange som mulig av de få solstrålene den norske sommeren har å by på. Du smører deg inn med et minimalt lag med solkrem, akkurat nok til at du ikke blir hudkreft-rød, mens du ligger der og håper på at du i det minste skal få en liten antydning til et skille. Selv om du vet at du mest sannsynlig ender opp med ett eller annet duste-skille etter hestehalen eller knytingen på bikinitoppen eller noe sånt.

Før var det en rettferdig konkurranse mellom oss som prøvde å bli brunest mulig i løpet av sommeren, i vertfall mellom oss som ikke dro til syden. De som gjorde det fikk konkurrere i sin egen klasse. Men konkurransen har endret seg siden jeg var ny i gamet. Da var det båtfolket som hadde den desidert største fordelen. De kunne bare ta en ”dag på fjorden” og så var brunfargen i boks. Vi andre lå misunnelige igjen på stranda omgitt av skrikerunger og måkebæsj. Det var urettferdig, det var juks.

Men nå er det ingen som kaller det for juks lengre, for dagens juksere har tatt i bruk helt andre og mer høyteknologiske virkemidler. Nå er det full biologisk krigføring på gang. De bruneste av de brune har ikke en gang vert ute i sola. Nå er det er spray-tan, barbiedop og først å fremst solarium som gjelder.

Dagens juksere legger seg inn i det som ser ut som en kombinasjon av et romskip og en likkiste. Ping! Så er brunfargen på plass, akkurat som i en stekeovn. Etterpå vandrer de ferdigstekte rundt, friske og opplagte med en uslåelig brunfarge. 20 minutter i ovnen er alt som skal til før de er brune og freshe og klar til å dra en tur på byen, mens vi andre er uttørka og utslitte etter å ha fått vår daglige dose med solstikk.

Dagen etter er det på’n igjen med solstikk før den norske sommeren slår inn for fullt med regnvær og det som hører med. Så sitter vi der da med en stusselig unnskyldning av en brunfarge som ikke syns allikevel under det klissvåte regntøyet. Da er det bare å glede seg til neste år, da konkurransen om hvem som er bruneste i landet her setter i gang igjen!

God sommer folkens!

Alkohol til inspirasjon?

Jeg er full!

Er det rart de største heltene innen musikksjangeren var på sitt beste og skrev sitt beste når de var fulle eller rusa!? Den inspirasjonen du får når du er full er uslåelig. Men blir så kreativ at det bobler over. Jeg tenker best når jeg er i den tilstanden. Jeg tror det er fordi du er forbi det fysiske. Da har det fysiske kasta inn håndkle og gitt opp. Det er da jeg er på det stadiet at det viktigste er å få det skrevet ned før det forsvinner. Det verste er jo det, som enkelte kule (les: faste lesere) har fått med seg, at jeg sliter med staving er det at jeg nå skriver helt 100 prosent feilfritt. Vertfall i følge Word, nå er det ikke en eneste rød strek under ordene mine. Jeg har troa på at det er fordi hjernen min har tatt over. Jeg er nemlig av den fulle overbevisning om at hjernen min er smartere enn det jeg er. Jeg vet det høres helt sykt ut men, men når den først setter i gang så blir selv jeg imponert.

Wow! Vet jeg det!?! Ikke prøv å spill trivial persuit med meg for eksempel. Jeg bare sier det første som faller meg inn og har overraskende ofte rett. (er visst veldig irriterende for de andre) Jeg aner ikke, men på en slu måte så gjør hjernen min det. Som når jeg har eksamen. Jeg kobler helt ut, mens hjernen min pumper på informasjon mens jeg satser på å kun forsøke å skrive ned alt hjernen min har å fortelle meg om emnet.

Så man kan si at dette innlegget er en hyllest til hjernen min. Jeg viser det ikke så ofte, men jeg er glad i deg og jeg setter veldig stor pris på innsatsen din. Jeg hadde aldri klart meg uten deg. Skulle bare ønske du tok ansvar litt oftere :P

Ja, jeg er full. Kjeften din! Jeg skjemmes ikke!

Sammen i sorgen

Hvorfor skal livet være så urettferdig? Som mange sikkert vet så mistet jeg faren min i Januar, nå fikk jeg nettopp vite at en god venninne også har mistet faren sin. Det syns jeg er helt forferdelig, man skal ikke miste foreldre i en så ung alder. Ja, vi er liksom voksne nå, men det er bare på papiret, vi trenger fortsatt foreldrene våre. Vi er jo bare 20 år. Det virker så meningsløst, så unødvendig. Som et brutalt første møte med døden, det måtte skje en dag, men det hadde vært fint å kunne gått forbi han på gata et par ganger før han plutselig stod der, rett foran deg og gapet deg opp i trynet. Livets gang kaller de det, men det gjør det ikke noe mindre vondt for det.

Å miste noen er fælt, og det påvirker ikke bare deg, men det påvirker også mange rundt deg. Det var antageligvis mange flere som kjente personen og var glad i dem. Og vennene dine blir kanskje også lei seg på dine vegne. Når man møter noen som er i dyp sorg, så er det mange som ikke vet hva de skal gjøre eller si. Kondolerer er jo den faste høflighetsfrasen. Men det er mange som ikke liker å si det. Mange føler at det blir så upersonlig å si og dessuten rart. Noe det jo egentlig er, siden det ikke betyr noen ting. Det er jo bare det motsatte av gratulerer.

Dessuten så er det faktisk en del som ikke liker at noen sier kondolerer til dem heller, det er jo ikke noe galt i det, for det er vel kanskje sant at man kanskje burde klare å komme opp med noe mer personlig enn som så. Jeg syns det var mye bedre når folk sa ting som: jeg tenker på deg og familien. Vi bryr oss om deg. Vi er glad i deg og vi er her for deg. Du er sterk du vil klare å kjempe deg gjennom dette.
Med andre ord; omtanke og støtte. Det er noe jeg tror de fleste vil ha når de sørger, ikke tomme høflighetsfraser som kondolerer.

Men det er viktig å tenke på at folk opplever sorg veldig forskjellig. Det finnes ingen fasit svar på hvordan man skal reagere. Det er ingen måter som er feil å sørge på. Noen blir helt knust og oppløst i tårer, andre reagerer kanskje ikke i det hele tatt, i vertfall utad. Å de er helt greit, mennesker er forskjellig og dermed sørger vi forskjellig også. Av å til vil man kanskje ikke snakke om det i det hele tatt, bare forsøke å glemme det for en liten stund, skyve det bort. Å være en god venn for en som sørger kan også være det å temme sin egen nysgjerrighet, la være å stille alle de tusen spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt, om hvordan det går også videre.

Men først å fremst så er det viktig å være der for den som sørger, ikke bare i teorien, men også i virkeligheten. Ikke vær redd for å si noe galt, uansett så er det bedre å si noe, enn å skygge banen helt.

Ond Humor 2

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om min forkjærlighet for ond humor. Men jeg føler at jeg ikke kan stoppe der. Når det finnes så utrolig mye bra eksempler på ond humor der ute, føler jeg at jeg bare må spre mer av det videre! Dermed må jeg introdusere en av mine favoritt serier, nemlig Happy Tree Friens! Denne "søte" serien går virkelig itchy and scratchy en høy gang!

PS. ikke la deg lure av den søte og ekstremt irriterende intro-musikken :P

Tålmodighetens dobbeltmoral

Når var sist gang du ble skikkelig provosert? Og da mener jeg skikklig provosert. Sånn sende sinte leserbrev, skrike ut, koke over av sinne provosert? Eller har vi blitt så opptatte av å være tolerange at vi ikke lenger lar oss provosere? Tør vi i det hele tatt å bli rykende provosert lenger? Eller er vi for redde for å ikke framstå som åpne nok?

Tenk hvor utrolig mye rart folk ble provosert over før. Eller det var kanskje ikke så rart, men for oss i dag kan det kanskje virke fjernt. Homofili, skillsmisser, nakenhet, religion, utlendinger, banning. Dette er ting som har provosert mange opp gjennom tidene. Men ting har forandret seg. Nå blir man provosert av folk som er i mot homofili. Folk som er konservative er gammeldagse, pripne og utolerante.

Men i dagens tolerante samfunn, skal vi ikke da også kunne tolerere de som har andre synspunkter enn oss? Ukonvensjonelle meninger har alltid provosert folk, men nå ser det ut til at det er de med ”gammeldagse” meninger som er blitt ukonvensjonelle.
”Du er ikke enig med meg, det provoserer meg.”

For meg er det noe som skurrer her. Skal ikke den moderne toleransen gjelde alle? Du respekterer ikke meg fordi jeg er homofil, derfor respekterer jeg ikke deg. Er ikke det motstridende? Bør man ikke være den større personen, eller i dette tilfellet den mer tolerante personen og respektere andres meninger?

Jeg er på ingen måte i mot homofili, bare så det er sakt, men akkurat i denne sammenhengen syns jeg det er et veldig godt eksempel. For en tid siden var det en heftig diskusjon om kirkens forhold til homofili. Prester som ikke ville ha homofile i sin menighet og homofile prester som ikke fikk jobb. I kirken handler alt om tro og dersom noen tror/ mener at homofili er galt, burde vi ikke da være tolerante nok til å akseptere deres meninger?

Jeg syns det blir feil å tvinge en menighet som er imot homofili til å ansette en homofil prest. I deres øyne er det jo galt. Skal vi presse på dem våre meninger og si at det dere mener er galt, fordi vi er uenig med dem? Jeg trodde de fleste hatet Jehovas vitne nettopp fordi de forsøker å presse sin egen overbevisning over på oss? Mens vi kan vi gjøre akkurat det samme med andre? Er ikke det dobbeltmoral?

Det er en vanskelig debatt, men hva mener du? Hvor går grensen for åpenhet og tålmodighet? Hvor går grensen mellom modernisering og det å ha takhøyde for andres meninger?