

Jeg tror jeg alltid har hatt en liten bohem inni meg. En som lengter etter friheten og kunstnerlivet, men det er noe som stopper meg. Nemlig det faktum at alt har sin pris, og bohemenes frihet må betales for. De har sjeldent godt med penger og kun de aller færreste av dem vil noen gang få lønn for alt strevet.
Allikevel virker det forlokkende å leve livet som en ung og lovende skribent i et miljø fylt av andre kunstneriske sjeler. Det finnes fortsatt mange slike kunstneriske vannhull rundt omkring i verden. Men dessverre er redd jeg er for fornuftig av meg. For selv om jeg glorifiserer forfatter/ bohem- tilværelsen, akkurat slik folk gjør med pirater, så ser jeg sannheten også. For med et par fornuftig øyne ser man at bohemene egentlig er en gjeng skitne, alkoholdunstene bomser, uten fast jobb eller inntekt. Folk som lever på skyggesiden av samfunnet.
Jeg får nok satse på den litt mer stuerene formen for skribenter. (For de er ganske kule de også.) De som sitter på kafé gjerne på et stambord, med penn og papir, mens de sitter og ser på menneskene som går forbi. Noterer og observerer. Tenker og formulerer. De er kule der de sitter, alene i dype tanker, mens de andre gjestene rundt dem diskuterer været og Hotell Cæsar. En dag er det min tur til å sette meg ned alene på et bord ved vinduet. Med en caffe latte, penn og en sliten notatbok, full av spennende tekster og forhåpentligvis de aller første notatene til neste års store boksuksess.
Det er jo lov å håpe :)
