Carpe noctem

-Grip natten..

Et uttrykk som er kraftig undervurdert i forhold til sin verdenskjente storebror Carpe diem.
Men hvorfor skal man gripe dagen, når man kan gripe natten? Natten har alltid vært min yndlingstid på døgnet. Kanskje ikke så rart ettersom jeg kommer fra en familie med nattmennesker. Her er det helt normal å være oppe til langt på natt. Jeg kan høre fra rommet mitt at søsteren min er våken og jeg er sikker på at broren min også er det. Klokka er 02:21 og den siste timen har han og moren min holdt på med å sette sammen IKEA møbler, det er onsdag og allikevel er dette helt normalt hos oss. Det er jeg faktisk stolt av, vi er en familie av nattmennesker. Mennesker som ikke passer inn i A- menneskenes verden. De som er mer opptatt av nå, enn i morgen tidlig. Jeg kan lett sove til kl.15 uten at det gjør meg noe, dagen er ikke noe spennende uansett. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å ha ”sovet bort” dagen, det er natta som er min.

Det er på natten hjernen min endelig begynner å fungere. Etter å ha gått rundt som en hjernedød zombie den ene halvdelen av dagen som jeg faktisk er våken, begynner det endelig å komme i gang litt omløp oppi skallen min og de første fornuftige tankene dukker endelig opp. Derfor er det stort sett på natta jeg skriver mest, mens jeg ligger i senga mi. Jeg sitter alltid på senga når jeg skriver, fordi det er noe jeg koser meg med å gjøre, ikke noe jeg må gjøre. Ting jeg må gjøre hører nemlig hjemme på skrivebordet, der men sitter fremoverbøyd på en hard kontorstol og har vondt i ryggen.

Natten er en fin tid, vinden kjennes svalere på huden, det er ingen skrikerunger utenfor vinduet mitt. Utenfor høres kun lyden av biler i det fjerne. Natta tilhører tenkerne. De stressede folkene med handsfree og stresskoffert sover nå. De er for stressa til å stoppe opp å ta seg tid til å tenke. De tilhører den typen mennesker som legger seg kl. 24 og er stressa for at de skal opp om syv timer. Hvis de mot all formodning skulle være litt lenger oppe, er det eneste de tenker på: ”Nå må jeg sove snart! Nå skal jeg opp om bare 6 timer og jeg har et viktig møte i morgen!”

Er det virkelig slik de vil at livet skal renne fra dem? Jeg tror mange glemmer å tenke på at vi faktisk bare lever en eneste gang. Men det er vel kanskje ikke så rart, de blir jo stresset bare av å skulle tenke på morgendagen. Vi nattmennesker ser kanskje helt jævelig ut om morgenen, men vi har vertfall hatt tid til å tenke på at neste morgen kanskje ikke kommer.


Carpe noctem