Vær stille, sitt pent!

De sier vi er den bortskjemte generasjonen som er vant til å bli underholdt døgnet rundt og at vi er fullstendig uten evne til og underholde oss selv og har total mangel på fantasi. Er det så rart?

Jeg personlig, har gått i barnehage siden før jeg kunne gå, derfra gikk veien videre til skolebenken som jeg fortsatt sitter på i dag i en alder av 20 år. Det er ikke rart vi ikke klarer å underholde oss selv, helt fra fødselen er vi omgitt av folk som prøver å underholde oss. Vi har rett å slett ikke hatt muligheten til å lære oss å underholde oss selv. La fantasien løpe løpsk og kose seg i sitt eget selskap. Det er noe vi først lærer med årene etter å ha hatt nok oppdelt tid til å lære oss denne evnen som vi skulle ha lært oss da vi var små. I gamledager før barnehagen og parkens tid var ungene overlatt til å underholde seg selv på dagtid. Da var det ingen barnehagetanter som fikk betalt for å sørge for at barna slapp å tenke ut noe å finne på selv. Detter fortsetter i første klasse, da læreren konstant arrangerer leker og ting som barna kan gjøre. Bare se for deg en barnebursdag. Hvor mange av aktivitetene som foregår er det barna selv som spontant setter i gang med? Nei, alt er timet og tilrettelagt av foreldrene. Er det rart vi ikke klarer å finne på noe selv? Vi er ikke vant til det.

Dessuten har jo ungene i dag en hel flom av teknologiske innretninger som skal la både ungene og foreldrene slippe å finne på noe å gjøre. Det er ganske ironisk egentlig. Foreldrene er nemlig glad for dette når ungene befinner seg i den mest viltre alderen. Da kan de bare sette ungene foran TVen og sette på barnetv (som nå går døgnet rundt på kanaler som cartoon network og disney channel), mens foreldrene kan konsentrere seg om ting de har lyst til å gjøre. Uten at de trenger å bry seg om de irriterende ungene som alltid maser og egentlig bare har lyst til å tilbringe litt kvalitetstid sammen med mamma eller pappa. Når ungene blir eldre derimot er leksa en hel annen. ”Hvorfor er du så lat? Du sitter jo bare inne hele dagen foran tven/Pcen, skal du ikke gå ut å få i deg litt frisk luft?”

Nå er ungene liksom blitt gamle nokk til å underholde seg selv og da forventer foreldrene altså at de skal klare å finne på noe bedre enn det foreldrene klarte da ungen var yngre? Vi er generasjonen som endelig har lært seg det foreldre i alle år har ønsket at barna skulle kunne; sitte pent og være stille. Det eneste problemet med dette er jo nettopp det at vi nesten ikke gjør noe annet lenger. Vi sitter stille foran en eller annen skjerm med musikk i ørene og stenger ut alle andre i det fysiske miljøet rundt oss ute. Å så begynner disse helvetes foreldrene å mase igjen. Nå har de endelig fått det som de vill og allikevel er de ikke fornøyde! For nå er det plutselig gærent også. ”Hva gjør du foran den skjermen hele tiden egentlig? Skal du ikke ut å leke med vennene dine?”

Problemet er bare at det er nettopp det vi gjør, leker med vennene våre, bortsett fra at vi gjør det på den måten foreldrene våre har lært oss det og ikke den måten de forventer at det skal skje. Når vi skal finne på noe hverdagslig så gjør vi det helst gjennom data skjermen, der man før måtte ha folk på besøk for å snakke med dem og dele opplevelser og inntrykk. Trenger vi nå kun å være pålogga på msn eller facebook for å få den samme effekten, samtidig som vi er stille og sitter pent.

Det med å sitte pent er kanskje en av årsakene til det stadig økende problemet i samfunnet i dag, med stadig mer overvekt blant barn og unge. Det hadde ikke tidligere foreldregenerasjoner sett for seg da de maste som verst om at ungene skulle sitte pent og rolig og aller helst helt stille! Så nå må dere, foreldregenerasjonen, bestemme dere! Dere som kaller oss bortskjemte, som selv forventer å få i pose å sekk, men sunne og spreke barn som alltid skal sitte stille. Nå får dere velge, dere kan ikke få begge deler!

Hva mener dere? Er dagens unge bortskjemte drittunger? Eller er det foreldregenerasjonen som egentlig er det, siden de forventer å få i både pose og sekk?

Nyttårsforsetter

Trenger vi dem? Bruker vi dem? Eller er de bare fjas? Eller er det kanskje bare fordi det er tradisjon? Det er vanskelig å si, men en ting er sikkert de kan være veldig forskjellige. De kan være lette, vanskelige, morsomme, rare, personlige, gode, vonde, kjipe, sprø, uvanlige, vanlige, absurde og rett å slett dumme. Noen er vanskelige å holde, noen er enkle, noen er langsiktige andre er kortsiktige. Og ja, du skjønner poenget. Men så var det det da. Hvilke forsetter skal man ha? Skal man satse høyt eller skal man gå for noe man er sikker på å klare? Jeg går alltid for den siste, etter et par mislykkede forsøk i mine ”yngre dager”. Dette har resultert i en lang rekke av vellykkede og perfekt gjennomførte forsetter.

Store favoritter er sånne som:

- I år skal jeg spise enda mer sjokolade!

- I år skal jeg ikke slutte å røyke (noe jeg nesten sprakk på en gang, sluttet å røyke i 4 måneder, men kom til slutt til fornuft:)

- I år skal jeg begynne å klemme folk oftere.

- I år skal jeg begynne å si til folk at jeg er glad i dem oftere.

Dette er nyttårsforsetter som er en fryd å holde, som derimot er vanskelig å ikke holde. Dessuten så slipper du å starte det nye året med noe kjipt! Så til dere alle GODT NYTT ÅR!

Økonomikrise = januarsalg?

Jeg hører ett uendelig mas om denne økonomikrisen. De voksne er bekymret, det er dårligere tider sier de, det står det i avisene. Børsen blør, står det der. I år blir det nok ikke den vanlige kjøpefesten til jul. Økonomikkrisen kommer til å legge en demper på julegavene.

Men en liten rundtur på et hvilket som helst kjøpesenter her i landet vil fortelle en ganske annen historie. Som vanlig øker julesalget som bare det. Kanskje ikke like mye som det kunne ha gjort, men det er vell ingen økonomi krise av den grunn?
Salget øker tross alt. Butikkene er like fulle som alltid, trengselen er komplett som vanlig, stressnivået er som vanlig skyhøyt. Det er rett å slett ”same procedure as every year, James”. Så hva er det disse ekspertene gauler så høyt om? Jeg er overbevist om at hadde det ikke vert for denne opphausinga og medias ekstremt sterke ønske om en katastrofe; Hadde ikke økonomikrisens effekt i Norge vert så sterk. Økonomisk nedgang har mer med frykt å gjøre enn man faktisk skulle tro. I familien min og i mange andres var det ingen spor å merke av økonomikrisa under treet.

Så som sagt har jeg ikke selv opplevd noen direkte effekter av den såkalte økonomikrisen, noe som kanskje er en av årsakene til at jeg velger å ikke helt tro på den. Jeg tror mest på at hvis jeg overser den, så blir den jo nødt til å forsvinne av seg selv etter hvert. ;)
Men nå som jula er over etter min mening (i mitt hode slutter jula når juleaften er over). Tror jeg faktisk at jeg kommer til å merke denne krisa for første gang. Nemlig i januar salget. I følge ryktene vil nemlig dette bli tidenes beste januarsalg, Noe som er en gledelig nyhet for alle oss som har fått flate konvolutt-pakker til jul! :D

Dette er nemlig en av kriseeffektene jeg faktisk tror på. Allerede i førjulstiden hadde mange butikker satt i gang med salg allerede!? For første gang har det vert ordentlige salg også! Så alt er lagt til rette for et like hektisk, men fantastisk bra januarsalg i år altså! Så lad opp spissalbuene, ta på deg gode sko og gjør deg klar for kamp.

Det er januarsalg!

Hva er poenget med Blogg?

Jeg har seriøst begynt å tenke på å lage meg en blogg. Selv om jeg ikke helt skjønner poenget med det. Hvem skulle lest den i så fall? Det ville vell heller vert fordi jeg har oppdaget at jeg faktisk liker godt å skrive på dataen, det er faktisk mye lettere å bare sette seg ned å skrive det man tenker med en gang når man har data. Mest fordi det går så ufattelig mye fortere, så jeg rekker å skrive ned tankene som detter ned i hodet mitt før de forsvinner.

Men jeg skal jo ikke lyve, etter å ha skrevet mine to første artikler i studentavisa er jeg helt rusa på tanken på at andre sitter og leser det jeg skriver og forhåpentligvis liker det. Det hadde jo vert utrolig kult å ha faste lesere som gledet seg til å lese det neste jeg kom til å skrive om. Eller bare kunne nå ut til en stor gruppe av folk du ikke kjenner som allikevel leser det du skriver. Ikke for å være hyggelig mot deg, men fordi de liker det. Det er gøy å få anerkjennelse for det du liker å drive med. Enten det er i form av positive tilbakemeldinger eller i form av antall som faktisk har giddet å sette seg ned å lese det. Søstra mi har drevet og mast på meg om at jeg burde gjøre det. Hun tilhører generasjonen hakket mer teknologifrelst enn meg selv og er overbevist om at blogging er noe alle som liker å skrive burde gjøre. Jeg er usikker på om det er på grunn av oppmerksomhet, hun syns jeg burde gjøre det eller om det er for å fremme mine synspunkter.

Jeg er ikke helt overbevist om dette blogg greiene. Jeg har på en måte sett på det som noe som kom til å bli et forbigående blaff, jeg vet jeg høres ut som en konservativ gamling når jeg sier det sånn, men ”Slike nymotens blogger er bare en hype som alle etter hvert kommer til å skjønne at egentlig ikke er noe kult etter hvert.” Tenkte jeg. For når VG og Dagbladet flyter over av artikler om hvordan man enklest mulig kan lage en blogg. Og alle halvgamle førtiåringer som desperat prøver å henge med på utviklingen, kaster seg på bølgen, lenge før det egentlig har slått rot blant de unge, blinker det en varsellampe hos meg. Ja, jeg vet at en del av disse bloggene er blitt veldig populære og leses av mange hver dag, og at noen till og med har tjent seg rike på dem. Ikke det at jeg skjønner hvordan man kan tjene penger på dem, men allikevel.

Men nå sitter jeg da altså her med min egen blogg, så vi får se hvordan det går….