Overvurderes bloggerne?

De tilskrives stadig mer mediemakt. De store mediehusene går mann av huse for å skaffe seg bloggerne. Det virker som de tror at dette er dette som kan være løsningen på den store nedgangen i papiravisene. Er ikke det en eneste stor overdrivelse? Hvor mye makt sitter egentlig bloggerne med? Ja, de store bloggerne når ut til mange mennesker, men de fleste bloggere tas vel med en klype salt? Jeg håper i vertfall det.

For usikre fjortenåringer kan sikkert store bloggere som Voe og Ulrikke Lund framstå som trygge veiledere, men for oss andre litt mer voksne; lar vi oss virkelig påvirke? Jeg må innrømme at jeg leser pent lite blogger selv, så jeg skal kanskje ikke uttale meg for skråsikkert, men leses ikke disse bloggene mest for å le litt, smugkikke inn i andres liv og se på livet på den andre siden?

Det finnes mange forskjellige kategorier av blogger, det er noe de fleste har fått med seg, men det sies jo at det er de store rosabloggene som har størst makt. Disse har vel kanskje til en viss grad litt makt grunnet de lett påvirkelige leserne. Men hva med de andre bloggene, voksen bloggene for eksempel. Her finnes det mange eksempler på kunnskapsrike personlighter som har noe å si om det landet vi lever i i dag. Har disse også en slags meningsdannende makt? Eller representerer de rett å slett fora som åpner for diskusjon?

Spørsmålet er vel egentlig: Har bloggene noe mening? Kan vi virkelig få noe nyttig ut av de? Er de virkelig noe annet enn lett underholding mens man kaster bort tiden foran pc-skjermen?

Jeg er tross alt på utveksling!

Hvorfor sitte på rommet å blogge når man er på utveksling? Det er spørsmålet. Har rett å slett ikke hatt tid/ vært for fyllesjuk til å sette meg ned å skrive. Sorry folkens, men sånn er det bare. Ikke mist trua, jeg kommer tilbake!

Utveksling

Ja, så sitter man her da. På senga som alltid, med en kopp te.
Forskjellen er bare det at senga ikke er din og at den står i Nederland.
Og at teen smaker dritt fordi man totalt misforstod det som sto på pakka.
Og at det plutselig er blitt drit vanskelig å skrive fordi man er blitt totalt språkforvirra. I hodet flyr et virvar av norske, engelske, nederlandske og svenske ord.

Det kjennes rart å være i et annet land og ikke være på ferie; gå i matbutikken å gjøre masse bomkjøp. Stå opp om morningen, ta bussen til skolen mens man totalt nytteløs prøver å late som man er en helt vanlig nederlender. Titte ut av klasseromsvinduet på en by som ser flat og fremmed ut. Drikke seg dritings på øl som er unaturlig billig.

Kjenne hvor såre musklene er etter å ha bert et halvt års bagasje opp til åttende etasje. Bruke 4 timer på å lage middag fordi hele klassen skal spise hjemmelaget middag sammen. Le råhøyt av det nederlandske ordet for 30 på grunn av en intern spøk. Savne å snakke med mammaen sin. Klø seg i hodet mens man prøver å regne priser om til norske kroner.

Diskutere global oppvarming med en latvier. Hjelpe en drita finne med å komme seg hjem. Stå røyksugen og skuffet utenfor matbutikken fordi den stenger mye tidligere enn det man er vant til hjemme. Bli servert fyllemat på sitt aller første nederlandske nachspiel. Innse at det er på tide å ta kvelden når barnetv plutselig kommer på tv skjermen. Ta bilde av hver eneste lille kanal man passerer. Bli lurt til å kjøpe et overpriset kontantkort.

Nyte rapportene om at det er -27 grader hjemme i Norge, mens man ler høyt av ”snø-kaoset” i Nederland som er forårsaket av to ynkelige centimeter med snø. Gå amok i en klesbutikk for deretter å innse at det faktisk ikke var så billig. Skåle med folk fra syv ulike nasjoner som ikke har annet til felles enn et ønske om å lære nederlandsk. Gå av på feil busstopp og gå seg vill. Stue sammen 10 stk. i en seng foran en dataskjerm fordi man vil arrangere filmkveld. Planlegge tur til Amsterdam. Gleden av å finne fram til bussholdeplassen på egenhånd.

Sånn er det å være på utveksling….
.....så langt…..

Miljøet VS. U-hjelp

Jeg satt nylig på nettet for å se litt på julegaver. I år ønsker jeg meg nesten ingen ting, så derfor tenkte jeg at jeg likeså godt kunne sette opp et par symbolske gaver, som det så fint kalles, på ønskelista mi. Symbolske gaver eller gaver som betyr noe, sånn som håndlagde lys eller engler fra Afrika som er med på å gi fattige en inntekt. Samtidig så jeg på symbolske gaver fra organisasjoner som kjemper for miljøet, sånn som å kjøpe en kvadratmeter av regnskogen. Det var da det slo meg.

Å kjøpe en kaffekopp som er håndlaget i Nigeria er jo ikke miljøvennlig i det hele tatt! Snarere tvert i mot. Nå som det er inn å være miljøvennlig er det samtidig inn å kjøpe for eksempel kortreist mat, da man sparer miljøet for transportutslipp. Hvis jeg da skal kjøpe en håndlagd kopp som sendes fra Afrika er det jo ikke særlig miljøvennlig. For miljøets skyld hadde det vert mye bedre om jeg bare hadde gått og kjøpt en på Hadeland glassverk.

La oss tenke i et litt større perspektiv og ser bort fra julehandelen. Norge og resten av den vestlige verden blir ofte kritisert for å ha høye tollbarrierer, som gjør det vanskelig for utenlandske produsenter å selge sine produkter i Norge. Dette gjør vi for å beskytte vårt eget jordbruk. Mange hevder at løsningen på fattigdomsproblemene i såkalte u-land, er å slutte å stenge disse landene ut av markedene våre, sånn at de kan komme seg ut av fattigdommen og opparbeide seg en robust økonomi. Når det da plutselig blir ”riktig” å skulle kjøpe kortreist, lokal mat, vil ikke situasjonen for disse landene da bli enda verre? Da er det ikke lenger bare tollen som stenger dem ute, men også miljøbevisste nordmenn.

Så hva skal man da velge? Sine medmennesker eller moder jord?
Noen vil kanskje si at vi selvfølgelig må velge jorda! Så får heller de fattige landene ”ta en for laget”. Men blir ikke det for lett for oss å si? Det er jo tross alt ikke oss det går utover.

Hva tror du? Er det virkelig en konflikt mellop miljøansvar og u-hjelp? Og i så fall, hva skal man prioritere?

Redd for å være alene?

Nå var det virkelig lenge siden jeg hadde vert helt alene. Jeg hadde nesten glemt hvor behagelig det kan være. Egentlig har jeg alltid vert litt glad i å være alene. Det er litt rart å tenke på at jeg som liten av og til pleide å late som jeg var syk, bare så jeg kunne få vert helt alene i et par timer. Mens nå, når jeg er 21 år, voksen og kan bestemme selv, er jeg aldri alene. Ikke ordentlig vertfall. Er jeg alene nå for tiden leser jeg avisen eller er pålogga på MSN og sitter på facebook. Prøver å holde meg oppdatert på omverdenen, søker kontakt med resten av verden. Skulle nesten tro att jeg til slutt hadde blitt avhengig av alle andre. At jeg har blitt desperat etter alltid å ha noe å gjøre. ”Ingen skal tro at jeg sitter her alene uten å ha noen å gjøre!”

Men er det så ille egentlig? Er det ikke det alle klager over for tiden? At det alltid er noe som må gjøres og at det skjer noe hele tiden? 30-åringer får hjerteinfarkt. 18-åringer sliter med stressnakke. Allikevel er det ingen som vil være alene og bare ikke gjøre noe som helst. Jeg har jo alltid vert lat, så jeg kan vel kanskje ikke utale meg objektivt, men er det virkelig så ille å svare: ”Ingenting”. Når folk spør hva du har gjort i dag?

Folk tar seg jo aldri pause lengre. Pauser hvor du virkelig tar pause fra alt og ikke gjør noe annet enn å tenke og kjenne etter hvordan man virkelig har det. Før satt de på utedassen og plystra en liten trall eller filosoferte over livets mange undre. I dag sitter vi på innedoen vår og plystring er plutselig ikke bra nok lengre. Nå leser vi avisen, løser kryssord eller sudoku, leser do-bøker eller skriver i dem. I gamle dager dro man på skitur eller joggetur og gjorde ikke noe mer enn det. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så noen på joggetur uten en plugg i øret.

Er vi redd for å være helt alene med oss selv?

F*** my life!

For de av dere som ikke har oppdaget denne herligheten innen ond humor enda, la meg introdusere denne perlen av en nettside: FML!

FML står for fuck my life og er en side der folk kan skrive inn korte historier fra sin hverdag, som alle bunner ut i FUCK MY LIFE! Finnes det noe morsommere enn å vrenge seg i latter på andres bekostning!? Ikke i min verden vertfall. I tillegg kan man gjøre opplevelsen komplett med å stemme historiene opp eller ned ved å enten trykke "Ja, livet ditt suger" eller "det fortjente du!" Hvordan kan man ikke elske denne siden!?

Er du ikke overbevist enda, så ta en titt på noen av mine personlige favoritter fra FML:

"Today, my good buddy of about two years set me up on a blind date. I got to the meeting point and realized that my date was a guy. My "buddy" honestly thought I was gay. FML"

"Today, I went to my first strip club for my friends birthday. I also found out what my girlfriend does for a living. FML"

"Today, I decided to propose to my girlfriend on the Charles Bridge in Prague. A little boy thought it would be fun to chase a flock of pigeons towards me. I freaked out and dropped the 2 carat diamond ring. Into the river. FML"

"Today, I was at the park when I saw a homeless man sleeping on a bench. I thought it would be funny to throw a small rock at him. He thought it would be funny to pull out his knife and chase me for six blocks. FML"

"Today, I was reported to my principal because someone caught me shooting up at the cafeteria lunch table and as a result I have been suspended from school. I am a diabetic, I was giving myself insulin before I ate crappy school food. FML"

Røyk hatere

Dette er et kamprop for røykernes rettigheter.

Ja, du leste riktig! Røyking er faktisk lovlig i dette landet og derfor burde vi bli sluppet å bli behandlet som skitne skumle kriminelle folk flest helst vil ha fjernet fra sitt åsyn.

De fleste røykere har akseptert, lært seg å leve med eller til og med blitt glad i røykeloven. Jeg syns fortsatt den er et utyske, som ikke har noe å gjøre blant de ellers så fornuftige norske lovene. Hvorfor skulle Norge absolutt prøve seg på å være et framgangsland og komme med en ev de kjipeste røykelovene i Europa?

Hva er for eksempel en brun bluesbule uten tjukk sigarettrøyk hengende i taket? Dessuten har de luktene som tidligere var kamuflerte av røyken kommet sterkt tilbake. Her snakker vi muggent ølsøl fra gulvet, kveldens ferske spy eller rett å slett svettelukt fra den massive klumpen av danseglade folk på dansegulvet. Men dette innlegget handler selvfølgelig ikke bare om røykediskrimineringen vi opplever i det daglige liv.

Det er nemlig en annen stor aktør som har satt sinnet mitt i kok. Nemlig satan sjøl Tusenfryd! De har rett å slett valgt å la diskrimineringen gå til et nivå lignende apartheid, ved å enkelt og greit forvise røykerne som en helhet fra parken. Kan dette virkelig være lov!?

Se for deg den stakkars slite familiefaren som endelig har oppfylt løftet sitt om å ta med skrikerungene på Møkkafryd. Sliten etter en lang og hard arbeidsuke et det ikke akkurat dette han har mest lyst til å benytte denne lørdags formiddagen til. Vel framme er ungene i 100, skriker og løper rundt som gale. ”Pappa! Kan ikke vi gå dit!? Og dit! Og dit!” Så pappa blir småløpende dratt med på kryss og tvers i parken. Når endelig ungene har kommet seg trygt på karusellen tenker far: ”Endelig! Nå, nå! Skal jeg endelig få mine 5 minutter med avslapning.

Men så straks han får fyrt opp røyken, kommer en sint Tusenfryd ansatt bort med pekefingeren og forteller han at DET kan han bare glemme. Sånt slags vil de ha seg frabedt på Møkkafryd. Så stakkars far blir stående der skuffet og uten noen mulighet til å ta seg en avslappende røyk.

Er det ett sånt land vi vil bo i?