Røyk hatere

Dette er et kamprop for røykernes rettigheter.

Ja, du leste riktig! Røyking er faktisk lovlig i dette landet og derfor burde vi bli sluppet å bli behandlet som skitne skumle kriminelle folk flest helst vil ha fjernet fra sitt åsyn.

De fleste røykere har akseptert, lært seg å leve med eller til og med blitt glad i røykeloven. Jeg syns fortsatt den er et utyske, som ikke har noe å gjøre blant de ellers så fornuftige norske lovene. Hvorfor skulle Norge absolutt prøve seg på å være et framgangsland og komme med en ev de kjipeste røykelovene i Europa?

Hva er for eksempel en brun bluesbule uten tjukk sigarettrøyk hengende i taket? Dessuten har de luktene som tidligere var kamuflerte av røyken kommet sterkt tilbake. Her snakker vi muggent ølsøl fra gulvet, kveldens ferske spy eller rett å slett svettelukt fra den massive klumpen av danseglade folk på dansegulvet. Men dette innlegget handler selvfølgelig ikke bare om røykediskrimineringen vi opplever i det daglige liv.

Det er nemlig en annen stor aktør som har satt sinnet mitt i kok. Nemlig satan sjøl Tusenfryd! De har rett å slett valgt å la diskrimineringen gå til et nivå lignende apartheid, ved å enkelt og greit forvise røykerne som en helhet fra parken. Kan dette virkelig være lov!?

Se for deg den stakkars slite familiefaren som endelig har oppfylt løftet sitt om å ta med skrikerungene på Møkkafryd. Sliten etter en lang og hard arbeidsuke et det ikke akkurat dette han har mest lyst til å benytte denne lørdags formiddagen til. Vel framme er ungene i 100, skriker og løper rundt som gale. ”Pappa! Kan ikke vi gå dit!? Og dit! Og dit!” Så pappa blir småløpende dratt med på kryss og tvers i parken. Når endelig ungene har kommet seg trygt på karusellen tenker far: ”Endelig! Nå, nå! Skal jeg endelig få mine 5 minutter med avslapning.

Men så straks han får fyrt opp røyken, kommer en sint Tusenfryd ansatt bort med pekefingeren og forteller han at DET kan han bare glemme. Sånt slags vil de ha seg frabedt på Møkkafryd. Så stakkars far blir stående der skuffet og uten noen mulighet til å ta seg en avslappende røyk.

Er det ett sånt land vi vil bo i?

Jeg skal bli verdensborger!

Snart skal jeg på utveksling, nærmere bestemt til Nederland.

Jada, gode gamle Holland med sykler, tulipaner, kanaler, vindmøller, tresko og det som er.

Da ligger verden for mine føtter og jeg skal ut i den store vide verden på egenhånd. Jeg skal bli en ekte verdensborger av første klasse. Jeg skal forlate venner og familie og legge ut på mitt egne lille eventyr. Et eventyr der det er jeg som er askeladden. Forhåpentligvis vil jeg vinne, om ikke prinsessa, så i vertfall halve kongeriket. Der ute i det store utland venter et ny leilighet, nye opplevelser, nye inntrykk og ikke minst nye venner.

Kanskje er dette reisen som kommer til å forandre resten av livet mitt. Jeg tviler egentlig ikke et sekund på at det er nettopp det som kommer til å skje. Jeg kan virkelig ikke fatte å begripe hvorfor noen skulle velge å bli igjen her i Norge når vi er så heldige å ha muligheten til å dra ut. Jeg er overbevist om at de går glipp av noe av det beste som kunne hendt dem.

Det er ikke nødvendigvis det at skolen er så fantastisk mye bedre enn den norske, det er ikke det du lærer skolemessig som er viktigst. Det er det du lærer om deg selv og om andre mennesker som er viktig. Enten du skal til USA, Afrika, Asia eller Europa, så skal du ut i verden. Langt unna venner og familie, i et fremmed land, med et annet språk og en annen kultur. I en sånn situasjon er du nødt til å utfordre dine egne grenser, noe jeg tror vi alle har godt av å gjøre en gang i blant. Det kan kanskje virke skummelt, men det er når vi utfordrer oss selv at vi virkelig vokser.

Det første møtet med mitt nye midlertidige hjemland blir nok det skumleste, men garantert også det mest spennende. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg som en unge. Det kommer til å bli så bra!

*****************************************

Er det noen av dere lesere som har vert på utveksling? Har dere noen erfaringer å dele?

Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!

Jeg har bestemt meg for å vie et helt blogginnlegg til dette fantastiske sitatet hentet fra Charlie og sjokoladefabrikken:

But Charlie, don’t forget what happened to the boy who suddenly got all he ever wanted..

….he lived happily ever after.


Det er ikke noe mer å si, jeg elsker det!