Er det ikke gøy å være god? Ikke noe slår den mestingsfølelsen man får når man endelig har klart noe vanskelig. Det er nesten som en rus i seg selv. Det er vel nettopp derfor vi gjør sånne vanskelige ting? Hvorfor skulle folk eller gidde å risikere livet sitt på å klatre opp på Mount Everest, eller slepe seg over Grønland? Greit, nå har jeg egentlig aldri skjønt meg på disse folkene som gjør dette uansett, men det må da være noe av grunnen? Jeg mener, det kan da umulig være frostbitt og koldbrann som frister. Eller er de folka som gjør dette en gjeng med sadoer som nyter smerte? Ikke vet jeg. 
Men så har du de menneskene som gjør dette, ikke for rusen av å ha fått til noe vanskelig, men som har det som jobb. Jeg snakker selvfølgelig om sherpaene. Sherpaer er (stort sett) lokale folk som tar betalt for å guide og bære utstyret til vågale vestlige klatrerne. Vanligvis ikke helt opp naturligvis, det er tross alt bare den stolte hvite mann som skal få æren av å bestige toppen. I det siste har det dukket opp spørsmål om hvor etisk riktig dette egentlig er.
Hva er det som er så ille med det da? Lurer du kanskje.
Mange argumenterer med at dette tross alt er frivillig, det er ingen som tvinger Sherpaene til å ta disse jobbene. Men spørsmålet blir da: Hva er tvang? Hvis de ikke skal ta disse jobbene, hva skal de gjøre da? Jobb må de jo ha, og det er ikke akkurat flust av jobber å oppdrive i området. Men hva er alternativet da? Hvis fjellklatrerne bestemmer seg på etisk grunnlag at de ikke lenger skal kjøpe sherpaenes tjenester, hva skal sherpaene gjøre da? Selv om det er en helseseskadelig og farlig jobb, så er det vel bedre det, enn at de sulter. Er det ikke?
Innlegg
