onsdag 28. januar 2009

Drømmen om en idé

Tenk om jeg kunne finne opp noe nytt, noe spennende, noe fantastisk! Noe som var så enestående og genialt at jeg ville tjene en formue, slik at hele verden ville lovprise min fantastiske oppfinnelse. Det hadde vert kult det!
Ikke det at jeg har noen fantatiske ideer liggende på lur. Det er bare den tanken om å tenke ut noe genialt som ingen andre har tenkt på før. Problemet er bare det at jeg sliter med orginaliteten. Sånn har det alltid vært, det oppdaget jeg som liten på leting etter et kreativt utløp. Hvis jeg skulle tegne eller male noe endte jeg alltid opp med å kopiere det sidemannen gjorde. Når jeg som ung og håpefull ville bli artist og skulle lage sanger, kom jeg fram til konklusjonen om at det rett å slett ikke var flere sanger igjenn å lage. Alle mulige sammensetninger av toner var allerede brukt.

Så det spørs vel om det blir noen fantastisk oppfinnelse på meg.

(Jeg er faktisk så lite kreativ at jeg ikke klarte å lage en illustrasjonstegning selv en gang, ble nødt til å stjele den fra en annen blogger: http://amoba5000.blogspot.com/)


Men kanskje min fantastiske idé ikke trenger å være en sånn idé. Min oppfinnelse kan jo være noe jeg har skrevet. En spennende idé som blir til en bra fortelling eller kanskje et helt fantasiunivers! Sånn som Narnia, Ringenes Herre og Harry Potter.


Det hadde vert helt fantastisk å kunne leve av å skrive, jeg kan vel nesten si at det er min store drøm. Bare de ordene der får tankene til å svirre.
Leve av å skrive!
Det høres helt fantastisk ut, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde den muligheten. Da kan man bo hvor man vil, jobbe hvor man vil og dra på ferie når man vil. For en frihet! Det er klart at det er en mulighet for at jeg overglamoriserer dette yrket, for det er klart at det finnes noen ulemper, men det er jo umulig å unngå, sånn er det jo med alt.


For min del vil nok skriving forbli en hobby. For det er mange som er gode til å skrive, men det er få som er virkelig fantastiske!
Men drømmen om den fantastiske ideen vil nok alltid ligge glødende ett sted inni meg.

torsdag 22. januar 2009

Bloggfanatisme!

Jeg blogger ikke hver dag, og jeg har heller ingen intensjoner om å gjøre det. Mange skriker høyt om at hvis du har en blogg så er det veldig viktig at du legger ut nye poster så ofte som mulig, hvis ikke så vil du (ÆÆÆÆ! Krise!!), miste lesere!! Folk tar jo helt av! Så faktisk en fyr som hadde skrevet et langt innlegg om hva man skulle gjøre med bloggen når man dro på ferie! Herregud mann! Det er ikke verdens undergang om du forsvinner en stund og ikke får sjekka eller oppdatert bloggen på en hel uke! Jeg tror nok noen drar dette blogg greiene litt vell langt! Slapp av folkens, blogging skal jo liksom være en hobby, ikke hele livet ditt! Dra på ferie og kos dere. Bloggen overlever en uke uten dere!

En annen sykt irriterende side med dette hysteriet om at man absolutt må poste noe hver dag, er de tusentalls innlegg som folk poster om at de ikke har noe å skrive om. Herregud! Det må da være bedre å ikke poste noe, enn å poste om at du ikke har noe å poste om! Hvem er det som syns ett sånt innlegg er spennende å lese? Det aller verste tilfellet jeg har sett her var en helt ny blogg som jeg tilfeldigvis sveipet innom. Det aller første innlegget hun postet var et innlegg om at hun ikke hadde noe å skrive om! Jeg mener, hva faen! Hvorfor skaffer du deg en blogg da!?! Det tror jeg er et gjennomgående problem i bloggverden. Det at alt for mange som lager seg blogger uten å egentlig ha noen grunn til å ha en blogg. De har ingen ting å komme med, ingen ting de har på hjertet og ingen meninger de ønsker å dele med andre. De lager seg en blogg fordi alle andre har det. Jeg tror det er mye derfor blogging blir sett ned på av så mange.

Skjerpings folkens!

fredag 16. januar 2009

Carpe noctem

-Grip natten..

Et uttrykk som er kraftig undervurdert i forhold til sin verdenskjente storebror Carpe diem.
Men hvorfor skal man gripe dagen, når man kan gripe natten? Natten har alltid vært min yndlingstid på døgnet. Kanskje ikke så rart ettersom jeg kommer fra en familie med nattmennesker. Her er det helt normal å være oppe til langt på natt. Jeg kan høre fra rommet mitt at søsteren min er våken og jeg er sikker på at broren min også er det. Klokka er 02:21 og den siste timen har han og moren min holdt på med å sette sammen IKEA møbler, det er onsdag og allikevel er dette helt normalt hos oss. Det er jeg faktisk stolt av, vi er en familie av nattmennesker. Mennesker som ikke passer inn i A- menneskenes verden. De som er mer opptatt av nå, enn i morgen tidlig. Jeg kan lett sove til kl.15 uten at det gjør meg noe, dagen er ikke noe spennende uansett. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å ha ”sovet bort” dagen, det er natta som er min.

Det er på natten hjernen min endelig begynner å fungere. Etter å ha gått rundt som en hjernedød zombie den ene halvdelen av dagen som jeg faktisk er våken, begynner det endelig å komme i gang litt omløp oppi skallen min og de første fornuftige tankene dukker endelig opp. Derfor er det stort sett på natta jeg skriver mest, mens jeg ligger i senga mi. Jeg sitter alltid på senga når jeg skriver, fordi det er noe jeg koser meg med å gjøre, ikke noe jeg må gjøre. Ting jeg må gjøre hører nemlig hjemme på skrivebordet, der men sitter fremoverbøyd på en hard kontorstol og har vondt i ryggen.

Natten er en fin tid, vinden kjennes svalere på huden, det er ingen skrikerunger utenfor vinduet mitt. Utenfor høres kun lyden av biler i det fjerne. Natta tilhører tenkerne. De stressede folkene med handsfree og stresskoffert sover nå. De er for stressa til å stoppe opp å ta seg tid til å tenke. De tilhører den typen mennesker som legger seg kl. 24 og er stressa for at de skal opp om syv timer. Hvis de mot all formodning skulle være litt lenger oppe, er det eneste de tenker på: ”Nå må jeg sove snart! Nå skal jeg opp om bare 6 timer og jeg har et viktig møte i morgen!”

Er det virkelig slik de vil at livet skal renne fra dem? Jeg tror mange glemmer å tenke på at vi faktisk bare lever en eneste gang. Men det er vel kanskje ikke så rart, de blir jo stresset bare av å skulle tenke på morgendagen. Vi nattmennesker ser kanskje helt jævelig ut om morgenen, men vi har vertfall hatt tid til å tenke på at neste morgen kanskje ikke kommer.



Carpe noctem

mandag 12. januar 2009

Janteloven

Gjelder den i dag? Nei vil mange si, vi liker å avfeie den blankt. Vi vil ikke frivillig innrømme at vi benytter oss av den selv i dag. De fleste av oss liker å se på seg selv som bedre mennesker enn som så…

Jeg husker første gang jeg fant ut hva Janteloven var for noe. Da jeg var liten hadde vi den nemlig hengende på do. En dag satt jeg og leste den og spurte mamma etterpå hva slags merkelig lov dette egentlig var. Den var jo helt tullete, dette kunne da ikke være en ekte lov noe sted? For dette var mens jeg var fortsatt var innhyllet i barndommens uskyld, og sosiale regler var noe jeg aldri hadde hørt om. En lov for meg var sånn som Norges lover, lover som noen hadde vedtatt og bestemt og som man kunne dømmes til fengsel for hvis man brøt.

Jeg fikk til svar av min mor, at joda, dette var faktisk ekte lover som fortsatt var i bruk i noen land. Noe jeg hadde store vanskeligheter med å tro. Da mamma i tillegg sa at dette var lover som fortsatt gjaldt i noen grupper av samfunnet selv her til lands, var jeg overbevist om at hun bare spøkte med meg. Men når jeg tenker over det nå, så brukte hun faktisk Janteloven selv når hun fortalte meg det. ”Noen grupper i Norge bruker fortsatt disse reglene”. Noen grupper, som i de som tror de er bedre enn oss. Overklassen, de rike, sositeten - kall det hva du vil. Enten så hun det ikke selv, eller så ville hun rett å slett ikke innrømme at selv hun bruker Janteloven en gang i blant.

Framtil nylig var også jeg i den fulle overbevisning om at jeg ikke benyttet meg av noe så gammeldags og firkantet som janteloven. Det var helt til jeg så den igjen for en stund tilbake i A-magasinet. Den siste tiden har jeg og vennene mine nemlig snakket en del om en person som vi irriterer oss grenseløs over. Og da jeg så denne loven igjen fikk det meg plutselig til å innse noe: De tingene som vi irriterte oss så forferdelig over ved denne personen var faktisk seks av de ti reglene i Janteloven:


- Hun tror at hun er noe.
- Hun tror hun er smartere enn oss.
- Hun tror hun er bedre enn oss.
- Hun tror hun vet bedre enn oss
- Hun tror av en eller annen grunn at alle har noe å lære av henne.

Jeg er sikker på at hvis jeg hadde snudd situasjonen over på oss og påpekt at vi dømte henne etter Janteloven, ville det nok plutselig blitt ganske stille. For det er jo ingen som vil være så kjipe og ensporet at de følger Janteloven. For å følge janteloven vil jo egentlig innebære at du tror du er bedre enn andre, og det er det jo ingen i Norges land som vil inrømme at de tror.

Lever janteloven i Norge i dag? Ja, det vil jeg påstå at den gjør, men det er det ingen som kan innrømme, for her til lands skal alle være like og behandles likt og i et slikt samfunn passer Janteloven rett å slett ikke inn.


*************************************************************************************
JANTELOVEN

1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Av: Axel Sandemose, 1933
*******************************************************************

Benytter du deg av janteloven?
Nå snakker vi ikke om det svaret som kommer automatisk, tenk deg godt om nå. Benytter du deg virkelig ikke av den?

fredag 9. januar 2009

Kreative mennesker

Hva er et kreativt menneske?
Hva skal til for at man kan kalle seg kreativ? Vi vet jo alle at det stilles visse krav for å kunne påberope seg denne flotte egenskapen. Men hva er de egentlig? Holder det å være musikalsk, teatralsk eller kunstnerisk? Eller må man inneha flere av disse egenskapene? Og sist men ikke minst, må man ha talent? Er man ikke kreativ hvis man danser, tegner og spiller gitar, men er dårlig?

Ta en maler for eksempel. Hvis en maler skal gjengi en plante vil man ofte påstå at jo mer likt han klarer å male den jo flinkere er han. Men forskning har vist at det er de kreative delene i hjernen som hindrer oss fra å kunne gjengi ting akkurat slik vi ser dem. Det vil da egentlig si at jo mer kreativ man er, jo dårligere klarer man å gjengi noe. Vil det ikke? Altså er den kunstneren vi anser som flink mindre kreativ. Allikevel tar jeg meg selv i å instinktivt tenke at den som er flink til å male er kreativ, men man er da vell like kreativ selv om andre ikke anser deg som flink?

Kreative folk er stort sett annerledes på en eller annen måte. Noen kler seg annerledes, andre oppfører seg annerledes, men andre igjen er annerledes på en slags udefinerbar måte. Å være kreativ blir sett på som positivt, men å være annerledes blir ofte ikke det. Her kommer det virkelig fram hvor utrolig mye dobbeltmoral vi mennesker har og hvor sterkt janteloven fortsatt står. Medaljen har alltid en bakside sier de, men i dette tilfellet er det kanskje ikke så ille. For vanligvis er folk mer kreative når de har det kjipt og de fleste opplever det som trist å bli sett ned på fordi man er annerledes. Dermed får kreativiteten mulighet til å blomstre: En evigvarende ond/god sirkel.

Så var det disse kravene da. Holder det at man liker å male eller skrive for at man kan kalle seg kreativ? Er man kreativ hvis man bare liker å skrive? Det holder kanskje ikke at man skriver, men man er vell definitivt kreativ hvis man maler? Hvis man i tillegg driver med begge deler er man virkelig kreativ.

Men alle mennesker er vell kreative, vi har jo tross alt en hel hjernehalvdel som tar seg av det. Så hvorfor er det da kun noen mennesker som blir beskrevet som kreative selv om vi alle teknisk sett er det. Å skrive blir ofte omtalt som noe kreativt, men man blir vanligvis ikke omtalt som kreativ hvis man bare skriver dagbok for eksempel. Vi må altså på en eller annen måte vise til resten av verden at vi er det. Komme med noe konkret for å vise at vi tilhører den kreative prosentandelen av befolkningen. En som er flink til å formulere seg og kommer med vittige bemerkninger i dagliglivet blir ikke omtalt som kreativ, hvis han derimot setter det ned på papiret er han plutselig kreativ. Det er merkelig. Vi er da kreative enten vi får utløp for det eller ei!

Å være kreativ er den du er, ikke hva du gjør.



*********************************************************************************

Er du kreativ? Hvilken hjernehalvdel bruker du mest?

tirsdag 6. januar 2009

ENGLER OG DEMONER


Demoner representerer alt som er ondt, vertfall i følge kristen tro. Men vi vet jo alle at de er en gjeng med pripne kjipinger uansett. Man kan derfor si at demonene egentlig står for de indre drivkreftene i oss mennesker, dvs. alt som er gøy! Sex, dans, lyst, fråtsing. Og ikke minst, musikk! Med unntak av den som lovpriser gud, fordømmes all musikk av de som følger streng kristen tro. Rock er den mest forhatte av alle sjangere og da snakker vi om alt i fra Elvis sin Rock and roll til Hevyrock og Metal. Er det mulig å være så kjip!? Kan himmelen virkelig være et paradis hvis den eneste musikken som er å oppdrive stammer fra en salmebok? Kunne du virkelig tenkt deg å havne der? Du må forresten ikke glemme at Gud er en hissig type. Vi vet jo alle hva han gjorde mot egypterne, se bare for deg hva han kommer til å gjøre med palestinerne! Det kommer til å bli ett blodbad uten like, akkompagnert av salmesyngende engler. Høres ikke så veldig fristende ut, spør du meg.

Dessuten er det morsomt å merke seg forskjellene i framstillingen av disse to bitre fiendene Satan og Gud. For hvis man ser på avbildninger av de to erkerivalene, ser man ofte at Gud blir framstilt som en gammel og grå mann, mens djevelen derimot blir framstilt som en mørk og nesten litt sexy, med bulende muskler og alt.

Derfor vil jeg heller til helvete, der jeg kan kose meg med musikk og begå dødssynder dagen lang. Bedrive utukt (sex før ekteskapet), fråtse i god mat og drikke, være forfengelig og vie hele dager til ren skjær latskap. Kan det bli bedre? Spør jeg bare. ”Good girls go to heaven; bad girls go wherever they want”. Er det et, ikke fullt så gammelt, men utslitt ordtak som sier.

Utslitt og jævelig. Ja, men jeg liker det.
Jeg vil mye heller kunne dra dit jeg vil, istedenfor å bli sendt rett til himmels der livet fortoner seg som en eviglang søndagsskole. Kun avbrutt av vår herres uendelig raseri over alt og ingenting. Nei, da vil jeg heller se Satan rocke med guitar hero.


Valget virker ikke akkurat vanskelig. Hvorfor ville folk noen gang til himmelen?

fredag 2. januar 2009

Nyhetsåret 2008

Jeg har ofte blitt spurt hvorfor jeg ikke ser på nyhetene. Er det så rart!? Nyhetene er jo som å se en helt forferdelig skrekk film, der historiene ikke bare er løselig basert på virkeligheten. De ER virkeligheten!

Bomber, sult, krig, død, fordervelse, militære styrker. Smerten og faenskapen vil ingen ende ta. Hver eneste dag vises det bilder av opprør, steinkasting og flaggbrenning. Det kommer på løpende bånd flere ganger om dagen. Til det når det punktet hvor folk ikke bryr seg lenger. Vi reagerer ikke lenger på de stadig sterkere bildene som media bruker. Fra jeg var liten husker jeg at de en gang i blant advarte publikum mot sterke scener som ikke var egnet for barn. Dette skjer så å si aldri lenger. Nå har vi blitt så avstumpede at vi ikke reagerer lenger, på tross av at bildene som vises blir stadig sterkere.

Jeg så nylig på nyhetskavalkaden for 2008 og det var bare dritt, med ekstremt få unntak.
Lommemannen, branner, trafikkulykker, kriger, opprør, menneskerettigheter som blir brutt, boligblokker som raser sammen, drap, selvmordsbomber, miljøkrise, økonomikrise, konkurser, utnyttelse av polske arbeidere, politikere som går av, søppel i Napoli, korrupsjon, Russland viser muskler, barnearbeid.
Ja, lista fortsetter i det uendelige.

Med unntak av et par gladnyheter i klassisk ”Norge rundt” stil er det pent lite og se tilbake til på med glede fra nyhetsåret 2008. Med unntak av en hendelse. Ja, jeg snakker selvfølgelig om Obama! Nå skal jeg ikke juble for tidlig, det gjenstår jo å se hvor mye bedre det faktisk blir. Men vi håper selvfølgelig at dette blir mannen som skal temme det udyret USA har blitt i verdenssammenheng, i løpet av de siste årene. Obama tar ikke over presidentkontoret før i 2009, så Obama blir nok stående som den beste gladnyheten til neste år også. Hvis alt går som vi håper vell å merke. Uansett er det vell verdt å glede seg over tanken på at Bush aldri vil kunne lede en verdensmakt igjen! Takk gud for det!

La oss håpe 2009 blir et litt mindre tragisk år.



Hva mener du? Var ikke 2008 så ille? Kommer Obama til å beholde sin posisjon som "change we can belive in"-mannen? Hva vil 2009 bringe?